mandag 21. september 2015

Haren med øyne av rav av Edmund de Waal


En sann historie, og sannheten er magisk og tragisk.
Edmund de Waal har arvet familiens samling av 264 antikke netsuker og med denne arven fulgte det en gåte. For hvem var menneskene som hadde rørt ved disse og hva var figurenes historie?

En netsuke er små utsøkte japanske figurer, som tidligere ble brukt som belteknapper. Motivene er hentet fra Østens mytologi og sagnverden, fra dagligliv og teater eller fra dyre- og planteliv.

På sin jakt etter netsukenes historie tar Edmund de Waal oss med til 1800- tallets Odessa og Paris, til Wiens palasser og til det ødelagte Tokyo etter andre verdenskrig. Familien Ephrussi var en av Europas mektigste bankierfamilier, men etter nazistenes herjinger var det nettopp denne samlingen av netsuker det eneste som var igjen av familiens veldige imperium. Jeg synes Edmund de Waal forteller like rent og elegant som netsukene selv. En annen anmelder har sagt det slik: «Boken er både en vakker, velskrevet, melankolsk hyllest til gjenstandene vi omgir oss med, og en meditasjon over liv som er levd.»
Jeg oppfatter boken som en europeisk klagesang og et historisk viktig bidrag. Vi kommer nærmere historien gjennom denne fortellingen. Boka viser også tydelig at en viss type retorikk fortsatt brukes i Europa, ikke ovenfor jødene alene men også ovenfor innvandrere. Historien om familien Ephrussi blir sånn sett en påminnelse om at det eneste historien kan lære oss, er at vi mennesker aldri har lært noe av den. Når det er sagt, så synes ikke jeg at boken kun er mørk. For de menneskene vi møter og måten deres livshistorie blir fortalt på, gjør dem både morsomme, spennende og interessante. Vi møter mennesker av kjøtt og blod. Edmund de Waal gir dem stemmen tilbake, uten å gjøre dem bedre enn de var. Det er et nært og kjærlig familieportrett, som samtidig sier noe om arv og familierelasjoner generelt.

Jeg dro til Wien etter å ha lest denne boken. Jeg fant huset Palass Ephrussi. Det var ikke vanskelig. Det er et kjempestort bygg som i dag både er Casino, Starbucks og bank m.m. Det var spesielt å stå utenfor dette bygget og tenke på hvordan Ephrussi familien ble tatt fra alt, bortsett fra 264 små figurer i elfenben.


Av Marianne Andresen, Gjøvik bibliotek og litteraturhus

tirsdag 8. september 2015

Søndager i august av Patrick Modiano

Modiano vant Nobelprisen i litteratur i fjor. Han er svært kjent i hjemlandet Frankrike, mindre kjent i Norge. Romanen er liten og lettlest. Handlingen foregår i Nice. Det er nesten en slags kriminalroman, som beveger seg bakover i tid og har røtter ifra andre verdenskrig. Et ungt par forsvinner. Vi hører om jakten på en diamant, rivalisering, sjalusi og en vakker, ung kvinne. Jo, her er alle spenningslitteraturens sjablonger. Men noe må jo heve boka over dette nivået for at den skal få Nobelprisen i litteratur.

Det er en merkelig, urovekkende tekst med mange løse tråder. Den er vanskelig å forstå. Man får til tider følelsen av å bevege seg på toppen av et isfjell, hvor mesteparten ligger skjult under overflaten. Stemningen er underlig grå og regntung, full av fransk «atmosphere», selv om mesteparten av handlingen foregår i sol på Rivieraen. Skjønt i meg sitter like mye igjen det vakre bildet av ei bred, stille elv ved Paris i begynnelsen av boka, av grågrønne trær langs bredden, av gult og gråhvitt lys. Ja, Modiano skriver filmatisk. Hovedpersonen er symptomatisk nok også fotograf; han er en iakttaker.

Et sitat fra romanen: «Nei. Vår angst kom ikke av kontakt med denne kalde stenen med de blå refleksene i, men ganske sikkert fra livet selv.»

Som det gjelder for de fleste forfattere når det kommer til stykket, kan man si at Modianos bøker tydelig forfølger samme tema, i hans tilfelle er det ungdom, søken etter sannhet, annen verdenskrig.


Rannveig Petersen, Gjøvik bibliotek og litteraturhus