Picassokvinnen av Taran L. Bjørnstad

Angelika på 18 er født med et syndrom som gjør ansiktet hennes misformet, men hun er ellers lynskarp. Hun bor alene med moren, faren er ute av bildet. Alle ute stirrer på henne, misfosteret, men Angelika lever livet sitt på nettet, i chatterommet. Som en hvilken som helst sexdukke, forandrer hun utseende og personlighet etter hvem hun snakker med. Hun kan være så vakker og tiltrekkende som hun bare vil.

Hennes eneste venn i virkeligheten er Simen, en narkoman som bor i samme blokk. Han snakker til henne som et vanlig menneske, oppfordrer henne til å komme seg utendørs, og foreslår at hun skal skrive en blogg om følelsene sine. Til gjengjeld gir Angelika ham selskap, penger og dekker over for ham når han er rusa.

Vendepunktet for Angelika starter når Simen tar overdose og dør. Simen mente at for å leve, må man ha et minimum av lykke. Angelika bestemmer seg for å fullføre det hun har lovet Simon, å finne lykke, eller å dø med ham. Memento mori.

Hun bruker oppsparte barnebidragspenger og inviterer sin fraværende far med på ferietur til Marrakech. Dette blir en reise som forandrer Angelika. Hun møter den finske kunstneren Ado, en mann som ser forbi utseendet hennes, kaller henne en Picassokvinne, og som tilber henne med kropp og sjel.

Det er først på slutten det avsløres hvilket syndrom Angelika har, så vi får aldri forestilt oss hvordan hun ser ut utover beskrivelsene hun selv gir, og kommentarene fra menneskene rundt henne. Det er sårt og jævlig. Bjørnstad gir oss en detaljert innføring i ansiktsoperasjoner, narkomani, mobbing, nettprat på godt og veldig vondt. Forfatteren kaller dette en kjærlighetsroman. Det er det. En helt magisk en. Jeg vil så inderlig lese en fortsettelse.

June Solberg, Gjøvik bibliotek og litteraturhus