Det er virkelig nesten bibelske og åndelige dimensjoner over denne fyllekula. Her legges det ikke noe imellom eller trekkes fra. Tvert imot, her er det overdrivelsene som gjelder, men også understatements, ytterpunktene, skjæringspunktene. Livet i all sin prakt, slik det fortoner seg for Klingsorne, et underlig navn på ei underlig gammel « tjærebredd» slekt i Nord – Sverige; ja, for det lukter faktisk tjære av dem.
Mange år etter at Gamleklingsor satte fra seg glasset på en stubbe i skogen, finner Klingsor det igjen. Synet av det grønnskimrende glasset på stubben, som etter mange år ute nesten går i ett med naturen, blir en sjelsettende, bortimot hellig opplevelse; han bestemmer seg for å bli kunstner og bestiller et brevkurs i tegning. Så gjør han en lang sving ut i verden før han til slutt vender tilbake til Væsterbotten og hjembygda. Maleriene han har med hjem vender så å si tilbake til naturen de også før Klingsor dør, nok en storslått og fantastisk historie, som alt annet i denne romanen. Sannheten er vel at Klingsor i virkeligheten aldri ble noe annet enn en middelmådig kunstmaler og en egentlig kjedelig, ganske selvhøytidelig person stakkars. Men det er ikke noe middelmådig over romanen Klingsor, et nytt mesterverk fra forfatteren Torgny Lindgren, for tida en av Nordens desidert beste forfattere. Det handler om å se det store i det lille, det som er bakenfor og i tingene, å være tro mot seg selv og sin natur, om å skape. Samt en god del om en heslig matrett som varmes opp kl. 12 hver dag livet igjennom, uansett hvor han er, ei putrende gryte hvor fiskeøyne stikker opp blant kjøtt slintrer og karve.
Av Rannveig Petersen, Gjøvik bibliotek og litteraturhus