onsdag 24. september 2014

Nattfilm av Marisha Pessl

«Samme hva du måtte mene om Cordova, hvor besatt av eller likegyldig du er til arbeidet hans, han er der og skaper reaksjoner. Han er en sprekk, et sort hull, en navnløs fare, et nådeløst utbrudd av det ukjente i vår overeksponerte verden. Han er under jorda, tegner et utydelig omriss, usett i mørkets hjørner. Han er nede under jernbanebroen, i elva, sammen med alle de forsvunne bevisene og svarene som aldri vil få se dagens lys. Han er en myte, et monster, et menneske»

Ingen har sett kultfilmregissøren Stanislas Cordova på 30 år. Mannen som levde av å skremme folk på film. Mannen som har sin egen fanskare med sitt skjulte nettsamfunn.
En dag blir hans datter funnet død etter et sannsynlig selvmord.

Dette setter i gang gravejournalist Scott McGrath, som synes dødsfallet virker mystisk og tror det ligger mer bak enn en tilfeldighet. Det er nemlig ikke det første dødsfallet i det skjebnetunge familiedynastiet. Sammen med Hopper og Nora, to svært ulike unge mennesker, setter han i gang jakten på den mytiske og legendariske Cordova. En jakt som viser seg å bli svært vanskelig og uhyggelig.

Hvem jakter på hvem…

Boken er spesiell på den måten at den er ispekket nettsider, journalutdrag, åstedsrapport, intervjuer, papirbiter – vi får inntrykket av dette er jakten på og fortellingen om en virkelig person. Noe som faktisk har skjedd. Skillet mellom illusjon og virkelighet viskes ut.

Her er mystikk og svart magi, bisarre personer, mørke hemmeligheter, gode miljøskildringer og mye handling. Det er en ganske tykk bok, men ikke la det skremme deg.

For språket i boken er godt. Full av artige formuleringer og gode observasjoner, og liker du ironi og satiriske kommentarer så finner du også det her. Marisha Pessl har tidligere utgitt suksessen «Utvalgte emner i katastrofefysikk»(2007,) og dette er hennes etterlengtede oppfølger.

Så -liker du thrillere der innholdet er litt som et puslespill, der brikkene finner sin plass litt etter litt. Eller kanskje du la en brikke feil og må vente til mer er på plass...Liker du en bok der du kan humre litt av formuleringer, og som har en spennende handling. Der du ikke helt vet hva som venter deg på neste side - og der slutten overrasker både leser og hovedperson - Ja, da foreslår jeg at du prøver deg på denne boken.

Solfrid Braastad, Gjøvik bibliotek og litteraturhus


tirsdag 16. september 2014

Life as we knew it av Susan Beth Pfeffer

Miranda er 16 år, en av fire søsken i en splittet familie hvor far har fått en ny og yngre kone og venter et nytt barn. Mor er forfatter, og oppfordrer Miranda til å skrive dagbok rundt den tida de er oppe i, da et kommende, stort naturfenomen er den store snakkisen jorda rundt. Det er Mirandas dagbok vi følger i boken.

En stor asteroide nærmer seg månen, faktisk den største i manns minne, og dette har engasjert lærere til å bruke månen som tema i fag på skolen, folk tar seg fri fra jobb for å se fenomenet, andre lager i stand månefester og alle er rett og slett veldig ivrige etter å se sammenstøtet, som er sagt å skulle være synlig med det blotte øye, eller i det minste med kikkert.

Sammenstøtet er voldsomt, og etterlater seg månen mye, mye nærmere jorda enn tidligere. Den er fortsatt en stor, død stein i himmelen, men nå er den skremmende i stedet for uskyldig. Panikken stiger umiddelbart.

Først forsvinner mobiltelefonnettet. Tsunamier oppstår spontant rundt jorda, og vann flommer inn over kystområdene og tilintetgjør alt i sin vei. Gradvis blir situasjonen verre for Miranda og familien, som ikke er trygge til tross for at de befinner seg midt i landet.  Vulkaner oppstår på helt nye steder, og en askesky sperrer for sola. Det blir mangel på elektrisitet og mat. Det blir en reell kamp for å overleve.

At månen har en slik kraft på jorda, vet vi jo. At asteroider kan treffe månen (og oss) når som helst er vi også klar over. Boka omhandler noe som faktisk kan skje oss når som helst. Selv et år etter at boken ble lest ferdig, har jeg fortsatt en klump med frykt nederst i magen, som stikker litt hver gang jeg ser på månen. Er den ikke litt større i dag, mon tro?

”Heldigvis” er dette første boka i en trilogi, og det finnes i tillegg en fjerde, frittstående tittel for de som vil lese mer om hvordan det går med Miranda og familien.


June Solberg, Gjøvik bibliotek og litteraturhus

fredag 5. september 2014

Vinternoveller av Ingvild Rishøi

I et intervju med Dagbladets magasin sa forfatteren om denne boka at ”det er tre lange noveller, én om ei truse, én om ei pute, og én om å rømme med Valdresekspressen”. Og det er riktig at det handler mye om små, hverdagslige situasjoner i disse novellene. Men det er altså småting som har stor betydning for personene vi møter. Felles for alle hovedpersonene i novellesamlingen, er at de har fått et ansvar som de strever med å takle. De vil så gjerne få det til, vil så gjerne være bedre utgaver av seg selv.                  

Jeg liker godt varmen og empatien disse novellene viser med mennesker som sliter. I tillegg er samlingen språklig suveren – holdt i et enkelt med språk med veldig konkrete detaljer. Dette er noveller som virkelig berører!


Hanne Blien, Gjøvik bibliotek