En mann sitter alene på sykehuset og stryker sin døde far på kinnet for aller første gang. Huden er forunderlig myk. Han prøver å forstå farens årelange, tause avvisning. Klokt og nesten suggererende dras jeg som leser inn i barndomsminner fra 60-tallet, den lille familien, smelteverket i Odda, industrisamfunnet, båten og fjorden. Det var en oppvekst i skyggen av en fjern far og en mor som gjorde så godt hun kunne til hun ikke orket mer. Relasjonene er til å kjenne seg igjen i.
Sentralt i boka er den lange reisen fra Odda til Tørvikbygd for å hente ny båt da gutten var åtte år. Hjemturen blir dramatisk. Intenst kryper landskap, mennesker, bølger og himmel inn under huden vår. Her er mye å lese mellom linjene. Denne fortellingen utgjør en stor del av boka.
Språket til Seljestad har en rytme som suger seg fast. Ord gjentas slik tanker gjerne går i ring, i dans, mens vi strever med å forstå brokker og biter av oss selv. Språket blander seg med bildet av fjorden, langstrakt, uberegnelig, vill og uforanderlig, slik de stupbratte fjella er det. Vi vugges av sted.
Sønnen ved sykehussenga tenker: «Besten var ein elendig far for far min, far min var ein elendig far for meg, men eit hakk betre enn far sin, eg skal bli endå eit hakk betre enn far min var for meg. Det var eit slags håp i denne tankerekka.»
Ja, det er håp i denne boka. Den er full av kjærlighet til mennesker, slike som får til livet sitt sånn passe godt, ikke så veldig godt, men litt godt.
Og av kjærlighet til en rik og uberegnelig fjord, med krefter som kan dra deg under.
Magnhild Lundh, Gjøvik bibliotek