Persepolis av Marjane Satrapi

Persepolis er en selvbiografi i tegneserieform om forfatterens oppvekst i Iran på 1970- og 80- tallet. Vi følger hennes personlige utvikling fra barn til ung kvinne. Samtidig gir boka også et svært interessant tidsbilde av Iran. Mye av handlingen foregår i en periode med store politiske omveltninger i landet - Sjahen blir avsatt under den islamske revolusjon i 1979, og året etter havner Iran i en blodig krig med Irak. Alt dette får stor innvirkning på hovedpersonens hverdagsliv. Dermed blir boka en blanding av personlig og politisk historie som jeg synes forfatteren lykkes veldig godt med. Gjennom sine egne erindringer formidler hun også hjemlandets historie.
Dette er en morsom, klok og innimellom trist fortelling. Hva mer kan man egentlig forlange av en bok? Anbefales på det varmeste!

Hanne Blien, Gjøvik bibliotek

Fjorden av Lars Ove Seljestad

En mann sitter alene på sykehuset og stryker sin døde far på kinnet for aller første gang. Huden er forunderlig myk. Han prøver å forstå farens årelange, tause avvisning. Klokt og nesten suggererende dras jeg som leser inn i barndomsminner fra 60-tallet, den lille familien, smelteverket i Odda, industrisamfunnet, båten og fjorden. Det var en oppvekst i skyggen av en fjern far og en mor som gjorde så godt hun kunne til hun ikke orket mer. Relasjonene er til å kjenne seg igjen i.
Sentralt i boka er den lange reisen fra Odda til Tørvikbygd for å hente ny båt da gutten var åtte år. Hjemturen blir dramatisk. Intenst kryper landskap, mennesker, bølger og himmel inn under huden vår. Her er mye å lese mellom linjene. Denne fortellingen utgjør en stor del av boka.

Språket til Seljestad har en rytme som suger seg fast. Ord gjentas slik tanker gjerne går i ring, i dans, mens vi strever med å forstå brokker og biter av oss selv. Språket blander seg med bildet av fjorden, langstrakt, uberegnelig, vill og uforanderlig, slik de stupbratte fjella er det. Vi vugges av sted.

Sønnen ved sykehussenga tenker: «Besten var ein elendig far for far min, far min var ein elendig far for meg, men eit hakk betre enn far sin, eg skal bli endå eit hakk betre enn far min var for meg. Det var eit slags håp i denne tankerekka.»

Ja, det er håp i denne boka. Den er full av kjærlighet til mennesker, slike som får til livet sitt sånn passe godt, ikke så veldig godt, men litt godt.
Og av kjærlighet til en rik og uberegnelig fjord, med krefter som kan dra deg under.

Magnhild Lundh, Gjøvik bibliotek

En enkes fortelling av Joyce Carol Oates

Jeg liker bøkene til den amerikanske forfatteren Joyce Carol Oates. Jeg heier på hennes kvinnelige hovedpersoner, ofte outsidere, som regel i ekstreme situasjoner, kvinner som klarer seg mot alle odds, trassige, annerledes kvinner.

Denne gangen er det forfatteren selv som nesten ikke klarer seg. Den kjente forfatteren mister helt fotfestet da mannen dør brått og uventet og skriver en selvbiografisk fortelling om de første ukene, månedene og året etter at hun er blitt enke.

Det er blitt en ærlig og selvutleverende beretning om egen svakhet, depresjoner og selvsentrering, om midlertidig pillemisbruk og tilhold i senga, om blomsterbuketter som går i søpla og kondolansebrev som ikke blir besvart. Sorg alminneliggjøres gjennom alle de hverdagslige tingene hun skriver om. Hun var så uforberedt på det som skjedde. Det rammer ikke meg, tenker man.

Hun beskriver også et nesten perfekt, barnløst samliv, men preget av en viss avstand. Han leste for eksempel merkelig nok ikke hennes bøker. Nære venner hjalp henne gjennom sorgen. Kjente forfattere og venner som Richard Ford og Philip Roth skrev oppmuntrende e-mailer til enken, og mail-korrespondansen er gjengitt i teksten.

Rannveig Petersen, Gjøvik bibliotek