For fire år siden kom Claire inn i livet hans. Vandrende ut fra skogen. Det var hun som fikk han til å kjøpe seg en hund, Hobbes. Og en stund var det ikke bare ensomhet, men kjærlighet og samhørighet i livet hans.
Historien begynner rett og slett med at Julius hører et skudd. Et skudd ganske nær hytta der han sitter ved ovnen og leser. Det er mange jegere i traktene, så skudd er ikke uvanlig. Men ettersom ettermiddagen går og ingen hund kommer hjem begynner han å bli urolig. Han finner sin kjære hund skutt med hagle ikke så langt fra huset.
Det er noe som «snur» inne i Julius. Her et utdrag fra boken - han har begravet Hobbes i blomsterbedet der han fant ham kvelden før, og er på vei inn fra uthuset med et fang ved:
«Jeg så ikke opp, men skaden var skjedd – den nye jorden og steinen jeg hadde lagt oppå for å holde ville dyr unna, fant på en eller annen måte veien inn i øyekroken på meg. Og hjertet sank i brystet. Da jeg var tilbake i huset igjen og stod og rotet opp i glørne, savnet jeg ham for første gang, og savnet var som et hammerslag mot hjertet, det forferdelige øyeblikk da det går opp for deg hva borte virkelig betyr. Det betyr at ingen ser hvordan du lever, hva du gjør.
Og sammen med trisheten var det noe annet som smøg seg inn døren, et snev av noe annet, mener jeg. Det må ha kommet fra vedstabelen eller stormet inn fra skogen, for jeg hadde aldri følt noe slikt før. »
Julius sørger dypt over tapet av vennen sin. Og han får en rastløshet over seg.
Det er en rørende historie som blir fortalt, i all sin forferdelighet. Den er vakkert skrevet, selv om handlingen utvikler seg til å bli ganske grotesk. Den handler om ensomhet, om sorg og tap, om kjærlighet, hat og hevn. Om litteratur, og da spesielt Shakespeare. Og den handler om det å ta noen fatale valg.
«Jeg har lenge ment at livet ender ved graven, og hvis jeg ikke hadde trodd det, kunne jeg kanskje latt drapet på Hobbes passere og tillegge det en viss betydning i en større fortelling. Man han var en stein, han var stillere enn en stein, for selv en stein beveger seg før eller senere, sparket av en støvelsnute eller flyttet på av vær og vind eller et bildekk, og han lå omsluttet av leirjord seks meter fra huset og hørte ingenting, så ingenting, smakte ingenting, hadde ingenting i seg. De seks meterne kunne like gjerne vært universet, det gjorde ingen forskjell for han eller meg. Og det at han var død, skyldtes åpenbart en eller annen ergrelse, en krenkelse som var modnet gjennom mange år.
Jeg aktet ikke la det passere.»
Boken er blitt kalt en blanding av hardkokt thriller, psykologisk roman og utsøkt poesi. Den er i hvert fall ganske ulik andre bøker jeg har lest, så vil du ha noe litt utenom det helt vanlige så les denne!
Solfrid Braastad, Gjøvik bibliotek og litteraturhus
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar