Den eldre læreren og eneste kollegaen Harald Nilsen og kona Ingjerd prøver å spleise Paul med den noe jevnaldrende Mette. Men Paul dras mot den flere år eldre Ada. Han hjelper henne med å grave i den lille potetåkeren hennes eller sanke bær på fjellet. Etter hvert innleder de to et forhold enda han fikk sjokk første gang han så ansiktet hennes, som er dekket av et stort, skjemmende fødselsmerke og restene av et hareskår. Hun går alltid med et skjerf knyttet rundt hodet. Før Paul flytter sørover igjen og forholdet til Ada tar slutt, får han også vite hvem Kirstis far er.
På sine eldre dager kommer Paul tilfeldigvis tilbake til samme sted på feriereise i Nord-Norge sammen med kona. Den gamle hvitmalte trebygningen som huset skolen, er revet. Men Adas hus står fortsatt. Der hilser han på en ung kvinne for gammel til å være Kirsti og får vite at Ada fortsatt lever på gamlehjemmet. Kirsti bor i nabobygda.
Dette er en liten perle av en bok, 153 velskrevne sider som tok tak i meg. Utrolig da at den ikke fikk en eneste anmeldelse da den kom ut i fjor! Synd, for bestselgerne de selger nær sagt seg selv. Men de som har lest noen av Odd Klippenvågs altfor lite kjente bøker, snakker varmt om et utrolig fint forfatterskap.
«Jeg hørte at hun sang mens jeg nærmet meg over gressmarkene, en salme eller en skillingsvise; vinden drev tonene støtvis mot meg, i brokker. Selv sanset hun ikke at jeg kom før jeg var framme ved åkeren hennes. – Hei! sa jeg bare. Da rettet hun seg overrasket opp og glodde spørrende på meg. Hun hadde det grønne tørkleet om hodet og var kledd i mannfolkklær, i en slitt dongeribukse og trøye.»
Rannveig Petersen, Gjøvik bibliotek og litteraturhus
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar