tirsdag 8. september 2015

Søndager i august av Patrick Modiano

Modiano vant Nobelprisen i litteratur i fjor. Han er svært kjent i hjemlandet Frankrike, mindre kjent i Norge. Romanen er liten og lettlest. Handlingen foregår i Nice. Det er nesten en slags kriminalroman, som beveger seg bakover i tid og har røtter ifra andre verdenskrig. Et ungt par forsvinner. Vi hører om jakten på en diamant, rivalisering, sjalusi og en vakker, ung kvinne. Jo, her er alle spenningslitteraturens sjablonger. Men noe må jo heve boka over dette nivået for at den skal få Nobelprisen i litteratur.

Det er en merkelig, urovekkende tekst med mange løse tråder. Den er vanskelig å forstå. Man får til tider følelsen av å bevege seg på toppen av et isfjell, hvor mesteparten ligger skjult under overflaten. Stemningen er underlig grå og regntung, full av fransk «atmosphere», selv om mesteparten av handlingen foregår i sol på Rivieraen. Skjønt i meg sitter like mye igjen det vakre bildet av ei bred, stille elv ved Paris i begynnelsen av boka, av grågrønne trær langs bredden, av gult og gråhvitt lys. Ja, Modiano skriver filmatisk. Hovedpersonen er symptomatisk nok også fotograf; han er en iakttaker.

Et sitat fra romanen: «Nei. Vår angst kom ikke av kontakt med denne kalde stenen med de blå refleksene i, men ganske sikkert fra livet selv.»

Som det gjelder for de fleste forfattere når det kommer til stykket, kan man si at Modianos bøker tydelig forfølger samme tema, i hans tilfelle er det ungdom, søken etter sannhet, annen verdenskrig.


Rannveig Petersen, Gjøvik bibliotek og litteraturhus

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar