Mord i september av Dan Turell

En dansk venn anbefalte meg å lese Dan Turell. Det ble et hyggelige bekjentskap, om det går an å si noe sånn om en krimroman. Den klassiske  Mord- serien består av tolv bøker og ble utgitt mellom 1981 og 1990, Mord  i mørket, Mord i Rodby osv. Kan mord  i den hardkokte sjangeren virkelig være hyggelig lesning? Jada, for forfatteren, skribenten, jazzelskeren, rabulisten, yndlingen, venstresosialisten Turell elsker å prate; ordene renner ut av han; han har mye på hjertet og mange refleksjoner og assosiasjoner. For eksempel om regnvær. Slik åpner Mord i september: "Det regnet. Ikke så å forstå at det var noe nytt. Det regnet for tredje dag på rad. Det var et jevnt og stabilt og pålitelig regn". Regnet blir gjennomgangsmelodien i denne boka, ved siden av jakten på kidnappere og oppklaring av diverse fantasifulle mord i København på søtti og åtti-tallet. En jakt drevet av en freelancejournalist uten navn, med stor sans for vakre kvinner, brune barer og  brettspill, på lag med politimannen Ehlers. I en roman som like godt kunne hett Regn i september eller Regn i København - med eller uten mord!

Rannveig Petersen, Gjøvik bibliotek og litteraturhus

Torgny Lindgren. Klingsor

«Etter formiddagsgrøten på pinseaften gikk han ut i skogen med spriten sin og et grønnskimrende glass fra kjøkkenskapet. Og han ble borte første og annen pinsedag. Ute i skogen beruset han seg til det ugjenkjennelige. Han var så beruset at han iblant mistet synet og gjorde sin nødtørft i buksene og han gråt av lykke».

Det er virkelig nesten bibelske og åndelige dimensjoner over denne fyllekula. Her legges det ikke noe imellom eller trekkes fra. Tvert imot, her er det overdrivelsene som gjelder, men også understatements, ytterpunktene, skjæringspunktene. Livet i all sin prakt, slik det fortoner seg for Klingsorne, et underlig navn på ei underlig gammel « tjærebredd» slekt i Nord – Sverige; ja, for det lukter faktisk tjære av dem.
Mange år etter at Gamleklingsor satte fra seg glasset på en stubbe i skogen, finner Klingsor det igjen. Synet av det grønnskimrende glasset på stubben, som etter mange år ute nesten går i ett med naturen, blir en sjelsettende, bortimot hellig opplevelse; han bestemmer seg for å bli kunstner og bestiller et brevkurs i tegning. Så gjør han en lang sving ut i verden før han til slutt vender tilbake til Væsterbotten og hjembygda. Maleriene han har med hjem vender så å si tilbake til naturen de også før Klingsor dør, nok en storslått og fantastisk historie, som alt annet i denne romanen. Sannheten er vel at Klingsor i virkeligheten aldri ble noe annet enn en middelmådig kunstmaler og en egentlig kjedelig, ganske selvhøytidelig person stakkars. Men det er ikke noe middelmådig over romanen Klingsor, et nytt mesterverk fra forfatteren Torgny Lindgren, for tida en av Nordens desidert beste forfattere. Det handler om å se det store i det lille, det som er bakenfor og i tingene, å være tro mot seg selv og sin natur, om å skape. Samt en god del om en heslig matrett som varmes opp kl. 12 hver dag livet igjennom, uansett hvor han er, ei putrende gryte hvor fiskeøyne stikker opp blant kjøtt slintrer og karve.  

Av Rannveig Petersen, Gjøvik bibliotek og litteraturhus

Jon Fosse. Andvaketrilogien. Andvake, Olavs draumar. Kveldsvævd.

Tre tynne, små bøker, til sammen ca. 300 sider. Om bøkene kan sies å være lettleste, er innholdet desto mer tungtveiende. Andvake betyr noe sånn som søvnløshet. Det er en utrolig vakker og tilsynelatende uskyldig kjærlighetshistorie. Et ungt par, Asle og Alida kommer til Bjørgvin i båt, gamle Bergen. Han er foreldreløs; hun er farløs. Alt de eier og har bærer de med seg i to små klesbylter. Alida er høygravid. Det er seinhøstes, mørkt, kaldt. De to går fra dør til dør og hus til hus, banker på for å få et sted å sove. Ingen steder er det plass til dem. Juleevangeliet, det er bibelske dimensjoner over dette, som over alt Jon Fosse skriver. Men det er noe som ikke fortelles. Under teksten ligger noe annet og dirrer, en mørk og uhyggelig historie. Fortellingen om Asle og Alida er både vond og vakker samtidig, en merkelig, uhyggelig blanding, egentlig vanskelig å forstå. Det er lysende enkelt, men også veldig komplisert.
Formen er stram, språket er gammelmodig. Det er en vidunderlig rytme i teksten, ordene gjentas hele tida på en suggererende måte. Nåtid og fortid flyter nesten magisk over i hverandre; skillelinjene mellom liv og død viskes ut. Teksten flyter avgårde, en veldig sanselig, lyrisk skrivemåte. De to første sidene er en setning uten punktum. Naturen er tett på handlingen hele tida, det veldige vestlandskapet, hav, himmel, fjell, en stripe land, båter, hus, mennesker.
I andre boka Olavs draumar har det unge paret flyttet til Barmen og prøver å starte et nytt liv sammen med den lille sønnen. Asle har skiftet navn og heter Ola Vik for å unnslippe fortida. Men fortida innhenter dem. Bok nummer tre Kvældsvævd kalles frittstående, men anbefaler å lese alle tre.
Tittelen Kveldsvævd er norrønt og betyr en blomst som folder seg sammen om kvelden. Det handler i overført betydning om å bli gammel, falle til ro, forsone seg med det som har hendt, om døden. Vi hopper to generasjoner fram i tiden. Alidas datter er blitt gammel og ser tilbake på den avdøde morens liv. Hele livet bar Alida med seg minnene om Asle og deres store kjærlighet, selv om mye vondt hendte.  

Rannveig Petersen

Vel møtt, vemod av Françoise Sagan

Françoise Sagan skrev sin verdensberømte debutroman Vel møtt, vemod i 1954 bare 18 år gammel. Boken ble en skandale til og med i Frankrike. Samtidig forbløffet hun alle med sin modenhet, litterære eleganse og innsikt i menneskepsyken. Det ble til at hun nesten skrev 50 romaner og skuespill, og hennes bøker er oversatt til 20 språk og solgt i millioner av eksemplarer.

Ved første møte gir boken Vel møtt, vemod inntrykk av å være forførende enkel, nesten motstandsløs. Den 17 år gamle Cėcile har levd et sorgløst liv med faren og hans skiftende skare av elskerinner. Etter hvert som flere nye personer blir introdusert skjer det et stemningsskifte, både hos Cecilie og hos faren. Vi møter dem i sommerferien, hvor de i en strandvilla på Rivieraen lever livets glade dager. Cecile innleder et forhold til en ung jusstudent og Anne, en venninne av den avdøde moren, dukker opp i strandvillaen. Anne blir et forstyrrende på flere måter, spesielt siden Anne og faren forelsker seg. Cėcile forstår at hennes playboypappa mener alvor. Ingen av hans tidligere elskerinner har truet forholdet mellom far og datter, og ingen har tidligere blandet seg inn i hva Cecile bedriver med. Hun igangsetter en plan for å få Anne ut av livet deres, og planen endrer retningen av hennes eget liv og får store konsekvenser for dem hun er glad i.

Personen Cecile er lett å avskrive som egoistisk og overflatisk, og hvorfor skal man gidde å lese en bok om en slik person? Jo, fordi selv om man kan kritisere hennes handlinger, kan man også kjenne medlidenhet for henne og kanskje også gjenkjennelse. I tillegg er bokens litterære kvaliteter virkelig gode. Språket og beskrivelsene er elegante og direkte, og gir romanen en tyngde som hever den over det helt lette og enkle.

Boken ble filmatisert i 1958 med Deborah Kerr, David Niven og Jean Seberg som Cécile. Avslutningen du kan se her står i sterk kontrast til den lette stemningen i starten av boken.
Både boken og filmen er herved anbefalt!

Av Marianne Andresen Gjøvik bibliotek og litteraturhus

Kranes konditori av Cora Sandel

Cora Sandels klassiker Kranes konditori ble utgitt første gang i 1946. Handlingen utspiller seg over to dager i en liten nordnorsk kystby, og tidsmessig befinner vi oss rett etter andre verdenskrig.

Det meste av handlingen foregår inne på Kranes konditori der en skandale er i ferd med å seile opp. Byens flinkeste sydame, Katinka Stordal, har nemlig satt seg til å drikke vin midt på blanke formiddagen i stedet for å gjøre ferdig kjoler som de fine fruene trenger til byens store hundreårsfest. Som om ikke det var ille nok, har hun valgt seg svært upassende selskap i en ensom svensk sjømann. Og dermed er folkesnakket og romanen i gang.

Cora Sandels elegante fortellerteknikk gjør at leseren får følelsen av å befinne seg midt i sladderen - midt i summingen og byens kollektive fordømmelse av Katinka. Dette er en bok som har noe tidløst over seg, og som føles like aktuell i dag. Det skyldes nok at den handler om noe allmenngyldig menneskelig; om livskrise, omverdenens press på enkeltmennesket og hvordan folkesnakket kan ramme den som gjør opprør.

Hanne Blien, Gjøvik bibliotek og litteraturhus

Haren med øyne av rav av Edmund de Waal

En sann historie, og sannheten er magisk og tragisk.
Edmund de Waal har arvet familiens samling av 264 antikke netsuker og med denne arven fulgte det en gåte. For hvem var menneskene som hadde rørt ved disse og hva var figurenes historie?

En netsuke er små utsøkte japanske figurer, som tidligere ble brukt som belteknapper. Motivene er hentet fra Østens mytologi og sagnverden, fra dagligliv og teater eller fra dyre- og planteliv.

På sin jakt etter netsukenes historie tar Edmund de Waal oss med til 1800- tallets Odessa og Paris, til Wiens palasser og til det ødelagte Tokyo etter andre verdenskrig. Familien Ephrussi var en av Europas mektigste bankierfamilier, men etter nazistenes herjinger var det nettopp denne samlingen av netsuker det eneste som var igjen av familiens veldige imperium. Jeg synes Edmund de Waal forteller like rent og elegant som netsukene selv. En annen anmelder har sagt det slik: «Boken er både en vakker, velskrevet, melankolsk hyllest til gjenstandene vi omgir oss med, og en meditasjon over liv som er levd.»

Jeg oppfatter boken som en europeisk klagesang og et historisk viktig bidrag. Vi kommer nærmere historien gjennom denne fortellingen. Boka viser også tydelig at en viss type retorikk fortsatt brukes i Europa, ikke ovenfor jødene alene men også ovenfor innvandrere. Historien om familien Ephrussi blir sånn sett en påminnelse om at det eneste historien kan lære oss, er at vi mennesker aldri har lært noe av den. Når det er sagt, så synes ikke jeg at boken kun er mørk. For de menneskene vi møter og måten deres livshistorie blir fortalt på, gjør dem både morsomme, spennende og interessante. Vi møter mennesker av kjøtt og blod. Edmund de Waal gir dem stemmen tilbake, uten å gjøre dem bedre enn de var. Det er et nært og kjærlig familieportrett, som samtidig sier noe om arv og familierelasjoner generelt.

Jeg dro til Wien etter å ha lest denne boken. Jeg fant huset Palass Ephrussi. Det var ikke vanskelig. Det er et kjempestort bygg som i dag både er Casino, Starbucks og bank m.m. Det var spesielt å stå utenfor dette bygget og tenke på hvordan Ephrussi familien ble tatt fra alt, bortsett fra 264 små figurer i elfenben.

Av Marianne Andresen, Gjøvik bibliotek og litteraturhus

Søndager i august av Patrick Modiano

Modiano vant Nobelprisen i litteratur i fjor. Han er svært kjent i hjemlandet Frankrike, mindre kjent i Norge. Romanen er liten og lettlest. Handlingen foregår i Nice. Det er nesten en slags kriminalroman, som beveger seg bakover i tid og har røtter ifra andre verdenskrig. Et ungt par forsvinner. Vi hører om jakten på en diamant, rivalisering, sjalusi og en vakker, ung kvinne. Jo, her er alle spenningslitteraturens sjablonger. Men noe må jo heve boka over dette nivået for at den skal få Nobelprisen i litteratur.

Det er en merkelig, urovekkende tekst med mange løse tråder. Den er vanskelig å forstå. Man får til tider følelsen av å bevege seg på toppen av et isfjell, hvor mesteparten ligger skjult under overflaten. Stemningen er underlig grå og regntung, full av fransk «atmosphere», selv om mesteparten av handlingen foregår i sol på Rivieraen. Skjønt i meg sitter like mye igjen det vakre bildet av ei bred, stille elv ved Paris i begynnelsen av boka, av grågrønne trær langs bredden, av gult og gråhvitt lys. Ja, Modiano skriver filmatisk. Hovedpersonen er symptomatisk nok også fotograf; han er en iakttaker.

Et sitat fra romanen: «Nei. Vår angst kom ikke av kontakt med denne kalde stenen med de blå refleksene i, men ganske sikkert fra livet selv.»

Som det gjelder for de fleste forfattere når det kommer til stykket, kan man si at Modianos bøker tydelig forfølger samme tema, i hans tilfelle er det ungdom, søken etter sannhet, annen verdenskrig.


Rannveig Petersen, Gjøvik bibliotek og litteraturhus