Vinter i Maine av Gerard Donovan

Julius Windsome bor alene i en trekkfull tømmerhytte i skogen i Maine. Det er slutten av oktober og vinteren er på vei. Her har han bodd alene i 20 år etter farens bortgang. Fra tak til gulv i alle rom står det bøker, alfabetisk oppstilt og registrert på lister. Bøkene har han arvet etter sin far, 3282 i tallet.
For fire år siden kom Claire inn i livet hans. Vandrende ut fra skogen. Det var hun som fikk han til å kjøpe seg en hund, Hobbes. Og en stund var det ikke bare ensomhet, men kjærlighet og samhørighet i livet hans.

Historien begynner rett og slett med at Julius hører et skudd. Et skudd ganske nær hytta der han sitter ved ovnen og leser. Det er mange jegere i traktene, så skudd er ikke uvanlig. Men ettersom ettermiddagen går og ingen hund kommer hjem begynner han å bli urolig. Han finner sin kjære hund skutt med hagle ikke så langt fra huset.

Det er noe som «snur» inne i Julius. Her et utdrag fra boken - han har begravet Hobbes i blomsterbedet der han fant ham kvelden før, og er på vei inn fra uthuset med et fang ved:

«Jeg så ikke opp, men skaden var skjedd – den nye jorden og steinen jeg hadde lagt oppå for å holde ville dyr unna, fant på en eller annen måte veien inn i øyekroken på meg. Og hjertet sank i brystet. Da jeg var tilbake i huset igjen og stod og rotet opp i glørne, savnet jeg ham for første gang, og savnet var som et hammerslag mot hjertet, det forferdelige øyeblikk da det går opp for deg hva borte virkelig betyr. Det betyr at ingen ser hvordan du lever, hva du gjør.
Og sammen med trisheten var det noe annet som smøg seg inn døren, et snev av noe annet, mener jeg. Det må ha kommet fra vedstabelen eller stormet inn fra skogen, for jeg hadde aldri følt noe slikt før. »

Julius sørger dypt over tapet av vennen sin. Og han får en rastløshet over seg.

Det er en rørende historie som blir fortalt, i all sin forferdelighet. Den er vakkert skrevet, selv om handlingen utvikler seg til å bli ganske grotesk. Den handler om ensomhet, om sorg og tap, om kjærlighet, hat og hevn. Om litteratur, og da spesielt Shakespeare. Og den handler om det å ta noen fatale valg.

«Jeg har lenge ment at livet ender ved graven, og hvis jeg ikke hadde trodd det, kunne jeg kanskje latt drapet på Hobbes passere og tillegge det en viss betydning i en større fortelling. Man han var en stein, han var stillere enn en stein, for selv en stein beveger seg før eller senere, sparket av en støvelsnute eller flyttet på av vær og vind eller et bildekk, og han lå omsluttet av leirjord seks meter fra huset og hørte ingenting, så ingenting, smakte ingenting, hadde ingenting i seg. De seks meterne kunne like gjerne vært universet, det gjorde ingen forskjell for han eller meg. Og det at han var død, skyldtes åpenbart en eller annen ergrelse, en krenkelse som var modnet gjennom mange år.
Jeg aktet ikke la det passere.»

Boken er blitt kalt en blanding av hardkokt thriller, psykologisk roman og utsøkt poesi.  Den er i hvert fall ganske ulik andre bøker jeg har lest, så vil du ha noe litt utenom det helt vanlige så les denne!

Solfrid Braastad, Gjøvik bibliotek og litteraturhus

The Giver av Lois Lowry

The Giver (på norsk Den utvalgte) av Lois Lowry er en dystopisk roman utgitt i 1993, og er den første boken i The Giver-kvartetten. Boka ble filmatisert i 2014, etter nærmere 20 års bearbeidelse, med blant annet Jeff Bridges og Meryl Streep i rollene.

Boka vant Newbery-medaljen i 1994, og er en av bøkene som har blitt forespurt fjernet fra amerikanske bibliotek av religiøse grupper, i likhet med blant andre Harry Potter-bøkene. Boken er mye brukt som skolepensum på ungdomstrinnet i USA.

Boka omhandler Jonas på 11, handlingen satt i fjern fremtid etter at vår egen måte å leve på har blitt dømt mislykket. Han bor i et samfunn som har valgt Sameness –likhetsforordningen. Samfunnet er klimaregulert for et mest effektivt samfunn og kontrollert produksjon av mat. Alt er i grunn kontrollert.

Familieenheter består av mor, far, en sønn og en datter. Mat blir tilsendt, og er nøye målt for korrekt mengde kalorier ut ifra personlig størrelse. Barna fødes av birthmothers, og blir delt ut etter søknad ved ett års alder. Ved seremonier som holdes hver desember får barna nye "oppgraderinger". Dette pågår frem til tolv da får de tildelt arbeidsplassering etter personlighet og egnethet. Barna forlater etterhvert familieenheten og kan søke om å få egne partnere og familieenheter. Foreldrene flyttes til huset for Barnløse Voksne, og deretter til Huset for gamle.

Selve valget er fjernet fra livene deres. Har man valg, har man også sjansen for at man velger feil.
Boken starter i forløpet av årets seremoni. Jonas blir straks en Tolver, og skal tildeles arbeidsplassering. Han får en enestående jobb, han blir utpekt som den neste Receiver – minnemottager. Det finnes bare én. Den sittende Mottageren skal overføre sine minner, hele verdens minner fra alle tider, over til den kommende Mottageren. Videre skal Mottageren stå til disposisjon for Eldsterådet i fall de står ovenfor noe ikke har opplevd før, da skal Mottageren bruke av minnene sine fra gammelt av, og gi råd.

Minnene Jonas får tilført gir ham naturligvis et annet syn på den verdenen han lever i. Samtidig bruker han ikke lenger medisiner, som alle er pålagt å ta. Dermed blir ikke lenger følelsene hans undertrykket. Han kjenner sorg, kjærlighet, glede for første gang i sitt liv.
Han blir sterkt knyttet til nybarnet faren jobber med for tiden. Gabriel skulle vanligvis ha blitt erklært uskikket og befridd, men har fått en sjanse til. Han bor derfor i familieenheten til Jonas for å få mer omsorg om natten. Ved seremonien neste år blir det bestemt om han skal befries eller få tildelt en familieenhet.

Det er innlysende at det her vil komme til å skje et oppgjør.

Hvorfor likte jeg boka? Jeg synes naturligvis det er bra når bøker er så godt gjennomtenkt og planlagt. Jeg ble fascinert av måten samfunnet fungerte, at klesplagg og hårfrisyrer brukes som en måte å utvikle ferdigheter på:

«The little girl nodded and looked down at herself, at the jacket with its row of large buttons that designated her as a Seven. Fours, Fives and Sixes all wore jackets that fastened down the back so that they would have to help each other dress and would learn interdependence.
The front-buttoned jacket was the first sign of independence, the very first visible symbol of growing up. »(fra kap. 6)

Jeg følte at jeg virkelig kunne la denne boka sluke meg fullstendig, og det er lenge siden jeg sist har hatt denne gleden over å fortsette med en bok. Jeg lengtet å vite hvordan det gikk med Jonas og Gabe, og la alt annet til side for å lese ferdig.
Boka skal fungere som frittstående, men jeg følte at slutten kom altfor brått og var altfor "enkel" til at jeg hadde følt meg tilfredsstilt dersom det endte der. Heldigvis er det altså tre bøker til i kvartetten, men det er kun eneren som er oversatt til norsk.

Den norske tittelen, Den utvalgte, finnes ikke lenger i salg som jeg kan se, og vi har den ikke lenger i vårt bibliotek. Det er mulig å lese boka gjennom Nasjonalbibliotekets Bokhylla . Jeg har tatt kontakt med forlaget som har rettighetene, forhåpentligvis kan den lånes på norsk snart. Vi har alle fire titler på engelsk.

Bok to, som er en frittstående oppfølger av The Giver, heter Gathering blue. Tilsynelatende et helt annet sted, med helt annen historie, mytologi og samfunn. I bok tre, Messenger, knyttes verdenene sammen, og det hele konkluderes i Son.

June Solberg, Gjøvik bibliotek og litteraturhus

For en enda mer utfyllende anmeldelse med bilder og flere sitater, se Popkult sine sider.

Harpesang av Levi henriksen

Plateprodusent Jim Gystad er i Kongsvinger kirke for å være fadder i en barnedåp. Jim er bakfull og i sterk tvil om han skal greie å gjennomføre sine plikter som fadder, men han blir heldigvis redda av himmelsk sang fra noen benkerader lenger bak i kirka. Det han hører er stemmene til de tre syngende søsknene Thorsen – den lokale søskentrioen som i sin tid turnerte i Amerika. Jim blir besatt av tanken på å spille inn en plate med søskentrioen. Det er bare et lite problem – søsknene Thorsen er alle over 80 år og de har helt sluttet å opptre offentlig.

Levi Henriksen skriver troverdig om miljøer han kjenner godt i denne boka; om bygda, musikkmiljøet og pinsebevegelsen. I tillegg skaper han minneverdige karakterer jeg som leser bryr meg om. Alt i alt er Harpesang en fortelling som det er godt å være i.

Hanne Blien, Gjøvik bibliotek og litteraturhus

Happy Sally av Sara Stridsberg

« Jeg mater deg med bananer, brus og peppermyntedrops, det søte skal fjerne den sterke saltsmaken. Lenge av gangen henger jeg over kanten og teller svømmetakene. Målet er 56 armtak per minutt. Dine akkurat nå: 49. Kanalen er helt stålblank, skyene henger tunge deroppe.
- Skal jeg fortelle deg noe? Spør jeg. Du svarer ikke.
- La henne være, sier Viktor, du kan fortelle det til meg i stedet.   Det begynner å bli mørkt og månen har kommet opp ved horisonten. H har sovnet. Viktor måler strømmene.
- Tror du det blir medstrøms snart? Stemmen høres fremmed ut.
- Ikke ennå. Du må holde ut en stund til.»

Ellen forsøker å gjenta bragden etter Sally Bauer, som i 1939 klarte å svømme over den engelske kanal på femten timer og tjueto minutter. Familien deler Ellens drømmer og er med på ferden. I følgebåten på vei over Kanalen passer datteren på lillebroren og mater den svømmende moren fra båtripen. Mange år etter det igjen går den voksne datteren opp igjen fotsporene etter sine heroiske formødre da hun oppsøker den vesle engelske kanalbyen hvor de kom i land.

Romanen er en fantasi over finske Sally Bauers liv. Om uvanlige kvinner for sin tid. Om å forfølge sine drømmer, å være besatt av ideer og prestasjoner. Om å satse alt og hva det krever av ofre. Om barnas og familiens rolle sett gjennom barns øyne, mye om det, var prisen for høy? Oppbyggingen av romanen, språket og gjennomføringen er original og strålende god.

Happy Sally er den prisbelønte svenske forfatter, damatiker og feminist Sara Stridsbergs første roman, som nå er kommet på norsk.

Rannveig Petersen, Gjøvik bibliotek og Litteraturhus

En jente og en gutt av Morten Brask

Den mannlige hovedpersonen står på en klinikk med pornoblad og en liten plastkopp, og alt han vil, er å rømme vekk fra hele stedet. Kjæresten vil ha barn – nå – hvis ikke går hun. Etter prøverørsbefruktning blir hun gravid med tvillinger. De blir bare 12 dager gamle. Parforholdet tåler ikke belastningen da barna dør, og forholdet ryker.

Forfatteren skriver om hvordan han føler seg fullstendig overflødig under den dramatiske fødselen og etterpå. Man hører ikke så mye om menns sorg. Men menn sørger jo like mye som kvinner. Det er et tema som gjør inntrykk. Andre menn har takket forfatteren og fortalt at kjæresten nærmest tvang dem til å lese boka. Ekskjæresten, som har fått navnet Maya i boka, var den første Brask sendte det selvbiografiske manuset til.

Den danske forfatteren sier han har Karl Ove Knausgård og Tomas Espedal som forbilder, og at han har tenkt mye på om det kan skade andre å skrive om dem. Men at han måtte jobbe seg ut av opplevelsen og sorgen, som forandret livet hans. Han skriver om store følelser på en nøktern og grei måte.  Dette er den første boka av Morten Brask som er oversatt til norsk.

Rannveig Petersen, Gjøvik bibliotek og litteraturhus

Bursdagsgaven av Sue Monk Kidd

Den amerikanske forfatteren Sue Monk Kidd, best kjent for Bienes hemmelige liv, har skrevet en spennende og interessant biografisk roman om en av verdens første feminister og slavemotstandere. Sara Grimké ble født i Charleston, South Carolina, i 1799. Hun er ganske så ukjent, men er likevel frontkjemperen som brøytet vei for Harriet Beecher Stowe og andre senere slavemotstandere og feminister. Uten henne ville Onkel Toms Hytte kanskje aldri vært skrevet.

I romanen følger vi den velstående Sara og slavepiken Hetty i deres kamp for et verdig liv i frihet. Begge sloss mot undertrykkelse, som kvinner og som slave.

4 år gammel blir Sara vitne til at en av husets slaver piskes. Den traumatiske opplevelsen glemmer hun aldri. Hun er ikke gammel før hun bestemmer seg for å studere jus, noe som er uhørt for en kvinne. Sara leser farens lovbøker i smug inntil det blir oppdaget, og hun straffes med totalt leseforbud. På 11 årsdagen får hun sin beste venninne, slavepiken Hetty, som personlig slave. Sara nekter å ta imot bursdagsgaven. Protesten er nytteløs, og Sara lister seg ned til sin fars kontor. Der skriver hun et frihetsbrev til Hetty. Det nytter naturligvis heller ikke, og Sara bestemmer seg for å lære Hetty å lese, noe som er både farlig og forbudt. Ingen slaver får lære lesekunsten. De kan komme til å lese aviser, og slaver som leser aviser, kan bli opprørske. Undervisningen går bra en stund, men når det til slutt oppdages, får Hetty smake pisken.

Vi følger Sara og Hettys kamp for et verdig liv gjennom 35 år. Dette er en sterk sørstatsroman om behovet for frihet, og hva vår egen frihet har kostet de som kom før oss.

«Sue Monk Kidd har skrevet en bok som vil endre måten vi snakker på. Det er ikke mulig å lese denne boken uten å tenke nytt om kvinners status og alle de glemte heltinnene som spilte en rolle for å ta oss dit vi er i dag.»  Oprah Winfrey

Magnhild Lundh, Gjøvik bibliotek og litteraturhus

Svart daggry av Cilla og Rolf Børjlind

Et barn blir funnet myrdet i Skåne og Olivia Rönning blir satt på saken. Noen dager senere begås et nytt mord rett utenfor Stockholm. Da det har klare paralleller til drapet i Skåne kobles Mette Olsäter i Rikskrim inn.

Samtidig  jobber Tom Stilton med et uoppklart mord på en tidligere luksusprostituert, og da et DNA-spor knytter sakene sammen, får det hele en uventet vending.

Sporene går i retning høyreekstreme miljøer. Miljøer som ikke skyr noen midler i kampen for det de tror på. Det er skremmende og det er spennende.Vi har å gjøre med folk som ser på Anders Behring Breivik som en helt. Altså en oppdatert, aktuell og uhyggelig tematikk.

De to forfatterne skriver bra, språket er lettfattelig og plottet er ganske så intelligent utformet. Trådene er mange, men de knyttes smart sammen til slutt.

Det jeg likte så godt med de to første bøkene, i tillegg til den spennende historien, var hovedpersonene. De er så lette å føle med.Vi får komme tett innpå, og lærer dem å kjenne med deres svake og sterke sider. De har en engasjerende forhistorie, og samspillet og utviklingen dem imellom er det som gjør en god kriminalhistorie ekstra bra.

Dette er tredje bok om Olivia Rönning, Tom Stilton og Mette Olsäter. Jeg vil anbefale å lese bøkene i rekkefølge for å forstå både mennesker og bakteppe litt bedre.

God bok!

Solfrid Braastad, Gjøvik bibliotek og litteraturhus