Haren med øyne av rav av Edmund de Waal

En sann historie, og sannheten er magisk og tragisk.
Edmund de Waal har arvet familiens samling av 264 antikke netsuker og med denne arven fulgte det en gåte. For hvem var menneskene som hadde rørt ved disse og hva var figurenes historie?

En netsuke er små utsøkte japanske figurer, som tidligere ble brukt som belteknapper. Motivene er hentet fra Østens mytologi og sagnverden, fra dagligliv og teater eller fra dyre- og planteliv.

På sin jakt etter netsukenes historie tar Edmund de Waal oss med til 1800- tallets Odessa og Paris, til Wiens palasser og til det ødelagte Tokyo etter andre verdenskrig. Familien Ephrussi var en av Europas mektigste bankierfamilier, men etter nazistenes herjinger var det nettopp denne samlingen av netsuker det eneste som var igjen av familiens veldige imperium. Jeg synes Edmund de Waal forteller like rent og elegant som netsukene selv. En annen anmelder har sagt det slik: «Boken er både en vakker, velskrevet, melankolsk hyllest til gjenstandene vi omgir oss med, og en meditasjon over liv som er levd.»

Jeg oppfatter boken som en europeisk klagesang og et historisk viktig bidrag. Vi kommer nærmere historien gjennom denne fortellingen. Boka viser også tydelig at en viss type retorikk fortsatt brukes i Europa, ikke ovenfor jødene alene men også ovenfor innvandrere. Historien om familien Ephrussi blir sånn sett en påminnelse om at det eneste historien kan lære oss, er at vi mennesker aldri har lært noe av den. Når det er sagt, så synes ikke jeg at boken kun er mørk. For de menneskene vi møter og måten deres livshistorie blir fortalt på, gjør dem både morsomme, spennende og interessante. Vi møter mennesker av kjøtt og blod. Edmund de Waal gir dem stemmen tilbake, uten å gjøre dem bedre enn de var. Det er et nært og kjærlig familieportrett, som samtidig sier noe om arv og familierelasjoner generelt.

Jeg dro til Wien etter å ha lest denne boken. Jeg fant huset Palass Ephrussi. Det var ikke vanskelig. Det er et kjempestort bygg som i dag både er Casino, Starbucks og bank m.m. Det var spesielt å stå utenfor dette bygget og tenke på hvordan Ephrussi familien ble tatt fra alt, bortsett fra 264 små figurer i elfenben.

Av Marianne Andresen, Gjøvik bibliotek og litteraturhus

Søndager i august av Patrick Modiano

Modiano vant Nobelprisen i litteratur i fjor. Han er svært kjent i hjemlandet Frankrike, mindre kjent i Norge. Romanen er liten og lettlest. Handlingen foregår i Nice. Det er nesten en slags kriminalroman, som beveger seg bakover i tid og har røtter ifra andre verdenskrig. Et ungt par forsvinner. Vi hører om jakten på en diamant, rivalisering, sjalusi og en vakker, ung kvinne. Jo, her er alle spenningslitteraturens sjablonger. Men noe må jo heve boka over dette nivået for at den skal få Nobelprisen i litteratur.

Det er en merkelig, urovekkende tekst med mange løse tråder. Den er vanskelig å forstå. Man får til tider følelsen av å bevege seg på toppen av et isfjell, hvor mesteparten ligger skjult under overflaten. Stemningen er underlig grå og regntung, full av fransk «atmosphere», selv om mesteparten av handlingen foregår i sol på Rivieraen. Skjønt i meg sitter like mye igjen det vakre bildet av ei bred, stille elv ved Paris i begynnelsen av boka, av grågrønne trær langs bredden, av gult og gråhvitt lys. Ja, Modiano skriver filmatisk. Hovedpersonen er symptomatisk nok også fotograf; han er en iakttaker.

Et sitat fra romanen: «Nei. Vår angst kom ikke av kontakt med denne kalde stenen med de blå refleksene i, men ganske sikkert fra livet selv.»

Som det gjelder for de fleste forfattere når det kommer til stykket, kan man si at Modianos bøker tydelig forfølger samme tema, i hans tilfelle er det ungdom, søken etter sannhet, annen verdenskrig.


Rannveig Petersen, Gjøvik bibliotek og litteraturhus

Frøken Jean Brodies beste alder av Muriel Spark

«Gi meg en pike i mottakelig alder, og hun er min for alltid». Og jeg ble en av dem!

Frøken Brodie er lærer ved en pikeskole i Edinburgh i 1931. En utradisjonell lærer, for hun har sitt eget pensum som holdes hemmelig for utenforstående. Frøken Brodie er i sin beste alder, og er helt tydelig på at hun vier sine beste år på sine elever. Hun lærer sitt «sett» med elever(seks jenter, fra de er ti år gamle) av egne erfaringer fra reiser, kunst og kjærlighetsforhold, i tillegg til en urovekkende svakhet for fascisme. Hun utfordrer dem og egger dem til motstand mot alt trivielt i verden. Pikene er fullstendig fascinert av livet hennes og både elsker og frykter henne. Men en dag vil en av pikene forråde frøken Brodie…

Muriel Spark skriver både elegant og økonomisk. Ikke minst er det humoren, som ofte er av det mørke slaget, som gjør dette til en vittig og interessant bok. Spark skriver om en spesifikt kvinnelig og likevel universell verden. Hennes innsikt i for eksempel unge jenters seksualitet, er både festlig og overraskende eksplisitt. Boken ble gitt ut i 1961 og er på flere lister over de beste engelskspråklige romanene.

Fun fact: Denne boken ble filmatisert i 1969 og i rollen som Jean Brodie ser vi en ung Maggi Smith, hun fra Downton Abbey og Gosford Park, og hun spiller som vanlig helt fantastisk!

Marianne Andresen, Gjøvik bibliotek og litteraturhus

Ada av Odd Klippenvåg

Som så mange andre gjorde det i årene etter krigen og senere, tar Paul seg lærerjobb nordpå etter examen artium. I august 1955 kommer han med båt til en liten øy hvor han blir et år og underviser i småskolen. Ada fyrer i ovnen på den lille hvitmalte skolen og vasker. Hun har en datter som går i Paul sin klasse, men lever uten mann. Man vet ikke hvem som er far til Kirsti.
Den eldre læreren og eneste kollegaen Harald Nilsen og kona Ingjerd prøver å spleise Paul med den noe jevnaldrende Mette. Men Paul dras mot den flere år eldre Ada. Han hjelper henne med å grave i den lille potetåkeren  hennes eller sanke bær på fjellet. Etter hvert innleder de to et forhold enda han fikk sjokk første gang han så ansiktet hennes, som er dekket av et stort, skjemmende fødselsmerke og restene av et hareskår. Hun går alltid med et skjerf knyttet rundt hodet. Før Paul flytter sørover igjen og forholdet til Ada tar slutt, får han også vite hvem Kirstis far er.

På sine eldre dager kommer Paul tilfeldigvis tilbake til samme sted på feriereise i Nord-Norge sammen med kona. Den gamle hvitmalte trebygningen som huset skolen, er revet. Men Adas hus står fortsatt. Der hilser han på en ung kvinne for gammel til å være Kirsti og får vite at Ada fortsatt lever på gamlehjemmet. Kirsti bor i nabobygda.

Dette er en liten perle av en bok, 153 velskrevne sider som tok tak i meg. Utrolig da at den ikke fikk en eneste anmeldelse da den kom ut i fjor! Synd, for bestselgerne de selger nær sagt seg selv. Men de som har lest noen av Odd Klippenvågs altfor lite kjente bøker, snakker varmt om et utrolig fint forfatterskap.

«Jeg hørte at hun sang mens jeg nærmet meg over gressmarkene, en salme eller en skillingsvise; vinden drev tonene støtvis mot meg, i brokker. Selv sanset hun ikke at jeg kom før jeg var framme ved åkeren hennes. – Hei! sa jeg bare. Da rettet hun seg overrasket opp og glodde spørrende på meg. Hun hadde det grønne tørkleet om hodet og var kledd i mannfolkklær, i en slitt dongeribukse og trøye.»

Rannveig Petersen, Gjøvik bibliotek og litteraturhus

Vinter i Maine av Gerard Donovan

Julius Windsome bor alene i en trekkfull tømmerhytte i skogen i Maine. Det er slutten av oktober og vinteren er på vei. Her har han bodd alene i 20 år etter farens bortgang. Fra tak til gulv i alle rom står det bøker, alfabetisk oppstilt og registrert på lister. Bøkene har han arvet etter sin far, 3282 i tallet.
For fire år siden kom Claire inn i livet hans. Vandrende ut fra skogen. Det var hun som fikk han til å kjøpe seg en hund, Hobbes. Og en stund var det ikke bare ensomhet, men kjærlighet og samhørighet i livet hans.

Historien begynner rett og slett med at Julius hører et skudd. Et skudd ganske nær hytta der han sitter ved ovnen og leser. Det er mange jegere i traktene, så skudd er ikke uvanlig. Men ettersom ettermiddagen går og ingen hund kommer hjem begynner han å bli urolig. Han finner sin kjære hund skutt med hagle ikke så langt fra huset.

Det er noe som «snur» inne i Julius. Her et utdrag fra boken - han har begravet Hobbes i blomsterbedet der han fant ham kvelden før, og er på vei inn fra uthuset med et fang ved:

«Jeg så ikke opp, men skaden var skjedd – den nye jorden og steinen jeg hadde lagt oppå for å holde ville dyr unna, fant på en eller annen måte veien inn i øyekroken på meg. Og hjertet sank i brystet. Da jeg var tilbake i huset igjen og stod og rotet opp i glørne, savnet jeg ham for første gang, og savnet var som et hammerslag mot hjertet, det forferdelige øyeblikk da det går opp for deg hva borte virkelig betyr. Det betyr at ingen ser hvordan du lever, hva du gjør.
Og sammen med trisheten var det noe annet som smøg seg inn døren, et snev av noe annet, mener jeg. Det må ha kommet fra vedstabelen eller stormet inn fra skogen, for jeg hadde aldri følt noe slikt før. »

Julius sørger dypt over tapet av vennen sin. Og han får en rastløshet over seg.

Det er en rørende historie som blir fortalt, i all sin forferdelighet. Den er vakkert skrevet, selv om handlingen utvikler seg til å bli ganske grotesk. Den handler om ensomhet, om sorg og tap, om kjærlighet, hat og hevn. Om litteratur, og da spesielt Shakespeare. Og den handler om det å ta noen fatale valg.

«Jeg har lenge ment at livet ender ved graven, og hvis jeg ikke hadde trodd det, kunne jeg kanskje latt drapet på Hobbes passere og tillegge det en viss betydning i en større fortelling. Man han var en stein, han var stillere enn en stein, for selv en stein beveger seg før eller senere, sparket av en støvelsnute eller flyttet på av vær og vind eller et bildekk, og han lå omsluttet av leirjord seks meter fra huset og hørte ingenting, så ingenting, smakte ingenting, hadde ingenting i seg. De seks meterne kunne like gjerne vært universet, det gjorde ingen forskjell for han eller meg. Og det at han var død, skyldtes åpenbart en eller annen ergrelse, en krenkelse som var modnet gjennom mange år.
Jeg aktet ikke la det passere.»

Boken er blitt kalt en blanding av hardkokt thriller, psykologisk roman og utsøkt poesi.  Den er i hvert fall ganske ulik andre bøker jeg har lest, så vil du ha noe litt utenom det helt vanlige så les denne!

Solfrid Braastad, Gjøvik bibliotek og litteraturhus

The Giver av Lois Lowry

The Giver (på norsk Den utvalgte) av Lois Lowry er en dystopisk roman utgitt i 1993, og er den første boken i The Giver-kvartetten. Boka ble filmatisert i 2014, etter nærmere 20 års bearbeidelse, med blant annet Jeff Bridges og Meryl Streep i rollene.

Boka vant Newbery-medaljen i 1994, og er en av bøkene som har blitt forespurt fjernet fra amerikanske bibliotek av religiøse grupper, i likhet med blant andre Harry Potter-bøkene. Boken er mye brukt som skolepensum på ungdomstrinnet i USA.

Boka omhandler Jonas på 11, handlingen satt i fjern fremtid etter at vår egen måte å leve på har blitt dømt mislykket. Han bor i et samfunn som har valgt Sameness –likhetsforordningen. Samfunnet er klimaregulert for et mest effektivt samfunn og kontrollert produksjon av mat. Alt er i grunn kontrollert.

Familieenheter består av mor, far, en sønn og en datter. Mat blir tilsendt, og er nøye målt for korrekt mengde kalorier ut ifra personlig størrelse. Barna fødes av birthmothers, og blir delt ut etter søknad ved ett års alder. Ved seremonier som holdes hver desember får barna nye "oppgraderinger". Dette pågår frem til tolv da får de tildelt arbeidsplassering etter personlighet og egnethet. Barna forlater etterhvert familieenheten og kan søke om å få egne partnere og familieenheter. Foreldrene flyttes til huset for Barnløse Voksne, og deretter til Huset for gamle.

Selve valget er fjernet fra livene deres. Har man valg, har man også sjansen for at man velger feil.
Boken starter i forløpet av årets seremoni. Jonas blir straks en Tolver, og skal tildeles arbeidsplassering. Han får en enestående jobb, han blir utpekt som den neste Receiver – minnemottager. Det finnes bare én. Den sittende Mottageren skal overføre sine minner, hele verdens minner fra alle tider, over til den kommende Mottageren. Videre skal Mottageren stå til disposisjon for Eldsterådet i fall de står ovenfor noe ikke har opplevd før, da skal Mottageren bruke av minnene sine fra gammelt av, og gi råd.

Minnene Jonas får tilført gir ham naturligvis et annet syn på den verdenen han lever i. Samtidig bruker han ikke lenger medisiner, som alle er pålagt å ta. Dermed blir ikke lenger følelsene hans undertrykket. Han kjenner sorg, kjærlighet, glede for første gang i sitt liv.
Han blir sterkt knyttet til nybarnet faren jobber med for tiden. Gabriel skulle vanligvis ha blitt erklært uskikket og befridd, men har fått en sjanse til. Han bor derfor i familieenheten til Jonas for å få mer omsorg om natten. Ved seremonien neste år blir det bestemt om han skal befries eller få tildelt en familieenhet.

Det er innlysende at det her vil komme til å skje et oppgjør.

Hvorfor likte jeg boka? Jeg synes naturligvis det er bra når bøker er så godt gjennomtenkt og planlagt. Jeg ble fascinert av måten samfunnet fungerte, at klesplagg og hårfrisyrer brukes som en måte å utvikle ferdigheter på:

«The little girl nodded and looked down at herself, at the jacket with its row of large buttons that designated her as a Seven. Fours, Fives and Sixes all wore jackets that fastened down the back so that they would have to help each other dress and would learn interdependence.
The front-buttoned jacket was the first sign of independence, the very first visible symbol of growing up. »(fra kap. 6)

Jeg følte at jeg virkelig kunne la denne boka sluke meg fullstendig, og det er lenge siden jeg sist har hatt denne gleden over å fortsette med en bok. Jeg lengtet å vite hvordan det gikk med Jonas og Gabe, og la alt annet til side for å lese ferdig.
Boka skal fungere som frittstående, men jeg følte at slutten kom altfor brått og var altfor "enkel" til at jeg hadde følt meg tilfredsstilt dersom det endte der. Heldigvis er det altså tre bøker til i kvartetten, men det er kun eneren som er oversatt til norsk.

Den norske tittelen, Den utvalgte, finnes ikke lenger i salg som jeg kan se, og vi har den ikke lenger i vårt bibliotek. Det er mulig å lese boka gjennom Nasjonalbibliotekets Bokhylla . Jeg har tatt kontakt med forlaget som har rettighetene, forhåpentligvis kan den lånes på norsk snart. Vi har alle fire titler på engelsk.

Bok to, som er en frittstående oppfølger av The Giver, heter Gathering blue. Tilsynelatende et helt annet sted, med helt annen historie, mytologi og samfunn. I bok tre, Messenger, knyttes verdenene sammen, og det hele konkluderes i Son.

June Solberg, Gjøvik bibliotek og litteraturhus

For en enda mer utfyllende anmeldelse med bilder og flere sitater, se Popkult sine sider.

Harpesang av Levi henriksen

Plateprodusent Jim Gystad er i Kongsvinger kirke for å være fadder i en barnedåp. Jim er bakfull og i sterk tvil om han skal greie å gjennomføre sine plikter som fadder, men han blir heldigvis redda av himmelsk sang fra noen benkerader lenger bak i kirka. Det han hører er stemmene til de tre syngende søsknene Thorsen – den lokale søskentrioen som i sin tid turnerte i Amerika. Jim blir besatt av tanken på å spille inn en plate med søskentrioen. Det er bare et lite problem – søsknene Thorsen er alle over 80 år og de har helt sluttet å opptre offentlig.

Levi Henriksen skriver troverdig om miljøer han kjenner godt i denne boka; om bygda, musikkmiljøet og pinsebevegelsen. I tillegg skaper han minneverdige karakterer jeg som leser bryr meg om. Alt i alt er Harpesang en fortelling som det er godt å være i.

Hanne Blien, Gjøvik bibliotek og litteraturhus