Jon Fosse. Andvaketrilogien. Andvake, Olavs draumar. Kveldsvævd.

Tre tynne, små bøker, til sammen ca. 300 sider. Om bøkene kan sies å være lettleste, er innholdet desto mer tungtveiende. Andvake betyr noe sånn som søvnløshet. Det er en utrolig vakker og tilsynelatende uskyldig kjærlighetshistorie. Et ungt par, Asle og Alida kommer til Bjørgvin i båt, gamle Bergen. Han er foreldreløs; hun er farløs. Alt de eier og har bærer de med seg i to små klesbylter. Alida er høygravid. Det er seinhøstes, mørkt, kaldt. De to går fra dør til dør og hus til hus, banker på for å få et sted å sove. Ingen steder er det plass til dem. Juleevangeliet, det er bibelske dimensjoner over dette, som over alt Jon Fosse skriver. Men det er noe som ikke fortelles. Under teksten ligger noe annet og dirrer, en mørk og uhyggelig historie. Fortellingen om Asle og Alida er både vond og vakker samtidig, en merkelig, uhyggelig blanding, egentlig vanskelig å forstå. Det er lysende enkelt, men også veldig komplisert.
Formen er stram, språket er gammelmodig. Det er en vidunderlig rytme i teksten, ordene gjentas hele tida på en suggererende måte. Nåtid og fortid flyter nesten magisk over i hverandre; skillelinjene mellom liv og død viskes ut. Teksten flyter avgårde, en veldig sanselig, lyrisk skrivemåte. De to første sidene er en setning uten punktum. Naturen er tett på handlingen hele tida, det veldige vestlandskapet, hav, himmel, fjell, en stripe land, båter, hus, mennesker.
I andre boka Olavs draumar har det unge paret flyttet til Barmen og prøver å starte et nytt liv sammen med den lille sønnen. Asle har skiftet navn og heter Ola Vik for å unnslippe fortida. Men fortida innhenter dem. Bok nummer tre Kvældsvævd kalles frittstående, men anbefaler å lese alle tre.
Tittelen Kveldsvævd er norrønt og betyr en blomst som folder seg sammen om kvelden. Det handler i overført betydning om å bli gammel, falle til ro, forsone seg med det som har hendt, om døden. Vi hopper to generasjoner fram i tiden. Alidas datter er blitt gammel og ser tilbake på den avdøde morens liv. Hele livet bar Alida med seg minnene om Asle og deres store kjærlighet, selv om mye vondt hendte.  

Rannveig Petersen

Vel møtt, vemod av Françoise Sagan

Françoise Sagan skrev sin verdensberømte debutroman Vel møtt, vemod i 1954 bare 18 år gammel. Boken ble en skandale til og med i Frankrike. Samtidig forbløffet hun alle med sin modenhet, litterære eleganse og innsikt i menneskepsyken. Det ble til at hun nesten skrev 50 romaner og skuespill, og hennes bøker er oversatt til 20 språk og solgt i millioner av eksemplarer.

Ved første møte gir boken Vel møtt, vemod inntrykk av å være forførende enkel, nesten motstandsløs. Den 17 år gamle Cėcile har levd et sorgløst liv med faren og hans skiftende skare av elskerinner. Etter hvert som flere nye personer blir introdusert skjer det et stemningsskifte, både hos Cecilie og hos faren. Vi møter dem i sommerferien, hvor de i en strandvilla på Rivieraen lever livets glade dager. Cecile innleder et forhold til en ung jusstudent og Anne, en venninne av den avdøde moren, dukker opp i strandvillaen. Anne blir et forstyrrende på flere måter, spesielt siden Anne og faren forelsker seg. Cėcile forstår at hennes playboypappa mener alvor. Ingen av hans tidligere elskerinner har truet forholdet mellom far og datter, og ingen har tidligere blandet seg inn i hva Cecile bedriver med. Hun igangsetter en plan for å få Anne ut av livet deres, og planen endrer retningen av hennes eget liv og får store konsekvenser for dem hun er glad i.

Personen Cecile er lett å avskrive som egoistisk og overflatisk, og hvorfor skal man gidde å lese en bok om en slik person? Jo, fordi selv om man kan kritisere hennes handlinger, kan man også kjenne medlidenhet for henne og kanskje også gjenkjennelse. I tillegg er bokens litterære kvaliteter virkelig gode. Språket og beskrivelsene er elegante og direkte, og gir romanen en tyngde som hever den over det helt lette og enkle.

Boken ble filmatisert i 1958 med Deborah Kerr, David Niven og Jean Seberg som Cécile. Avslutningen du kan se her står i sterk kontrast til den lette stemningen i starten av boken.
Både boken og filmen er herved anbefalt!

Av Marianne Andresen Gjøvik bibliotek og litteraturhus

Kranes konditori av Cora Sandel

Cora Sandels klassiker Kranes konditori ble utgitt første gang i 1946. Handlingen utspiller seg over to dager i en liten nordnorsk kystby, og tidsmessig befinner vi oss rett etter andre verdenskrig.

Det meste av handlingen foregår inne på Kranes konditori der en skandale er i ferd med å seile opp. Byens flinkeste sydame, Katinka Stordal, har nemlig satt seg til å drikke vin midt på blanke formiddagen i stedet for å gjøre ferdig kjoler som de fine fruene trenger til byens store hundreårsfest. Som om ikke det var ille nok, har hun valgt seg svært upassende selskap i en ensom svensk sjømann. Og dermed er folkesnakket og romanen i gang.

Cora Sandels elegante fortellerteknikk gjør at leseren får følelsen av å befinne seg midt i sladderen - midt i summingen og byens kollektive fordømmelse av Katinka. Dette er en bok som har noe tidløst over seg, og som føles like aktuell i dag. Det skyldes nok at den handler om noe allmenngyldig menneskelig; om livskrise, omverdenens press på enkeltmennesket og hvordan folkesnakket kan ramme den som gjør opprør.

Hanne Blien, Gjøvik bibliotek og litteraturhus

Haren med øyne av rav av Edmund de Waal

En sann historie, og sannheten er magisk og tragisk.
Edmund de Waal har arvet familiens samling av 264 antikke netsuker og med denne arven fulgte det en gåte. For hvem var menneskene som hadde rørt ved disse og hva var figurenes historie?

En netsuke er små utsøkte japanske figurer, som tidligere ble brukt som belteknapper. Motivene er hentet fra Østens mytologi og sagnverden, fra dagligliv og teater eller fra dyre- og planteliv.

På sin jakt etter netsukenes historie tar Edmund de Waal oss med til 1800- tallets Odessa og Paris, til Wiens palasser og til det ødelagte Tokyo etter andre verdenskrig. Familien Ephrussi var en av Europas mektigste bankierfamilier, men etter nazistenes herjinger var det nettopp denne samlingen av netsuker det eneste som var igjen av familiens veldige imperium. Jeg synes Edmund de Waal forteller like rent og elegant som netsukene selv. En annen anmelder har sagt det slik: «Boken er både en vakker, velskrevet, melankolsk hyllest til gjenstandene vi omgir oss med, og en meditasjon over liv som er levd.»

Jeg oppfatter boken som en europeisk klagesang og et historisk viktig bidrag. Vi kommer nærmere historien gjennom denne fortellingen. Boka viser også tydelig at en viss type retorikk fortsatt brukes i Europa, ikke ovenfor jødene alene men også ovenfor innvandrere. Historien om familien Ephrussi blir sånn sett en påminnelse om at det eneste historien kan lære oss, er at vi mennesker aldri har lært noe av den. Når det er sagt, så synes ikke jeg at boken kun er mørk. For de menneskene vi møter og måten deres livshistorie blir fortalt på, gjør dem både morsomme, spennende og interessante. Vi møter mennesker av kjøtt og blod. Edmund de Waal gir dem stemmen tilbake, uten å gjøre dem bedre enn de var. Det er et nært og kjærlig familieportrett, som samtidig sier noe om arv og familierelasjoner generelt.

Jeg dro til Wien etter å ha lest denne boken. Jeg fant huset Palass Ephrussi. Det var ikke vanskelig. Det er et kjempestort bygg som i dag både er Casino, Starbucks og bank m.m. Det var spesielt å stå utenfor dette bygget og tenke på hvordan Ephrussi familien ble tatt fra alt, bortsett fra 264 små figurer i elfenben.

Av Marianne Andresen, Gjøvik bibliotek og litteraturhus

Søndager i august av Patrick Modiano

Modiano vant Nobelprisen i litteratur i fjor. Han er svært kjent i hjemlandet Frankrike, mindre kjent i Norge. Romanen er liten og lettlest. Handlingen foregår i Nice. Det er nesten en slags kriminalroman, som beveger seg bakover i tid og har røtter ifra andre verdenskrig. Et ungt par forsvinner. Vi hører om jakten på en diamant, rivalisering, sjalusi og en vakker, ung kvinne. Jo, her er alle spenningslitteraturens sjablonger. Men noe må jo heve boka over dette nivået for at den skal få Nobelprisen i litteratur.

Det er en merkelig, urovekkende tekst med mange løse tråder. Den er vanskelig å forstå. Man får til tider følelsen av å bevege seg på toppen av et isfjell, hvor mesteparten ligger skjult under overflaten. Stemningen er underlig grå og regntung, full av fransk «atmosphere», selv om mesteparten av handlingen foregår i sol på Rivieraen. Skjønt i meg sitter like mye igjen det vakre bildet av ei bred, stille elv ved Paris i begynnelsen av boka, av grågrønne trær langs bredden, av gult og gråhvitt lys. Ja, Modiano skriver filmatisk. Hovedpersonen er symptomatisk nok også fotograf; han er en iakttaker.

Et sitat fra romanen: «Nei. Vår angst kom ikke av kontakt med denne kalde stenen med de blå refleksene i, men ganske sikkert fra livet selv.»

Som det gjelder for de fleste forfattere når det kommer til stykket, kan man si at Modianos bøker tydelig forfølger samme tema, i hans tilfelle er det ungdom, søken etter sannhet, annen verdenskrig.


Rannveig Petersen, Gjøvik bibliotek og litteraturhus

Frøken Jean Brodies beste alder av Muriel Spark

«Gi meg en pike i mottakelig alder, og hun er min for alltid». Og jeg ble en av dem!

Frøken Brodie er lærer ved en pikeskole i Edinburgh i 1931. En utradisjonell lærer, for hun har sitt eget pensum som holdes hemmelig for utenforstående. Frøken Brodie er i sin beste alder, og er helt tydelig på at hun vier sine beste år på sine elever. Hun lærer sitt «sett» med elever(seks jenter, fra de er ti år gamle) av egne erfaringer fra reiser, kunst og kjærlighetsforhold, i tillegg til en urovekkende svakhet for fascisme. Hun utfordrer dem og egger dem til motstand mot alt trivielt i verden. Pikene er fullstendig fascinert av livet hennes og både elsker og frykter henne. Men en dag vil en av pikene forråde frøken Brodie…

Muriel Spark skriver både elegant og økonomisk. Ikke minst er det humoren, som ofte er av det mørke slaget, som gjør dette til en vittig og interessant bok. Spark skriver om en spesifikt kvinnelig og likevel universell verden. Hennes innsikt i for eksempel unge jenters seksualitet, er både festlig og overraskende eksplisitt. Boken ble gitt ut i 1961 og er på flere lister over de beste engelskspråklige romanene.

Fun fact: Denne boken ble filmatisert i 1969 og i rollen som Jean Brodie ser vi en ung Maggi Smith, hun fra Downton Abbey og Gosford Park, og hun spiller som vanlig helt fantastisk!

Marianne Andresen, Gjøvik bibliotek og litteraturhus

Ada av Odd Klippenvåg

Som så mange andre gjorde det i årene etter krigen og senere, tar Paul seg lærerjobb nordpå etter examen artium. I august 1955 kommer han med båt til en liten øy hvor han blir et år og underviser i småskolen. Ada fyrer i ovnen på den lille hvitmalte skolen og vasker. Hun har en datter som går i Paul sin klasse, men lever uten mann. Man vet ikke hvem som er far til Kirsti.
Den eldre læreren og eneste kollegaen Harald Nilsen og kona Ingjerd prøver å spleise Paul med den noe jevnaldrende Mette. Men Paul dras mot den flere år eldre Ada. Han hjelper henne med å grave i den lille potetåkeren  hennes eller sanke bær på fjellet. Etter hvert innleder de to et forhold enda han fikk sjokk første gang han så ansiktet hennes, som er dekket av et stort, skjemmende fødselsmerke og restene av et hareskår. Hun går alltid med et skjerf knyttet rundt hodet. Før Paul flytter sørover igjen og forholdet til Ada tar slutt, får han også vite hvem Kirstis far er.

På sine eldre dager kommer Paul tilfeldigvis tilbake til samme sted på feriereise i Nord-Norge sammen med kona. Den gamle hvitmalte trebygningen som huset skolen, er revet. Men Adas hus står fortsatt. Der hilser han på en ung kvinne for gammel til å være Kirsti og får vite at Ada fortsatt lever på gamlehjemmet. Kirsti bor i nabobygda.

Dette er en liten perle av en bok, 153 velskrevne sider som tok tak i meg. Utrolig da at den ikke fikk en eneste anmeldelse da den kom ut i fjor! Synd, for bestselgerne de selger nær sagt seg selv. Men de som har lest noen av Odd Klippenvågs altfor lite kjente bøker, snakker varmt om et utrolig fint forfatterskap.

«Jeg hørte at hun sang mens jeg nærmet meg over gressmarkene, en salme eller en skillingsvise; vinden drev tonene støtvis mot meg, i brokker. Selv sanset hun ikke at jeg kom før jeg var framme ved åkeren hennes. – Hei! sa jeg bare. Da rettet hun seg overrasket opp og glodde spørrende på meg. Hun hadde det grønne tørkleet om hodet og var kledd i mannfolkklær, i en slitt dongeribukse og trøye.»

Rannveig Petersen, Gjøvik bibliotek og litteraturhus

Vinter i Maine av Gerard Donovan

Julius Windsome bor alene i en trekkfull tømmerhytte i skogen i Maine. Det er slutten av oktober og vinteren er på vei. Her har han bodd alene i 20 år etter farens bortgang. Fra tak til gulv i alle rom står det bøker, alfabetisk oppstilt og registrert på lister. Bøkene har han arvet etter sin far, 3282 i tallet.
For fire år siden kom Claire inn i livet hans. Vandrende ut fra skogen. Det var hun som fikk han til å kjøpe seg en hund, Hobbes. Og en stund var det ikke bare ensomhet, men kjærlighet og samhørighet i livet hans.

Historien begynner rett og slett med at Julius hører et skudd. Et skudd ganske nær hytta der han sitter ved ovnen og leser. Det er mange jegere i traktene, så skudd er ikke uvanlig. Men ettersom ettermiddagen går og ingen hund kommer hjem begynner han å bli urolig. Han finner sin kjære hund skutt med hagle ikke så langt fra huset.

Det er noe som «snur» inne i Julius. Her et utdrag fra boken - han har begravet Hobbes i blomsterbedet der han fant ham kvelden før, og er på vei inn fra uthuset med et fang ved:

«Jeg så ikke opp, men skaden var skjedd – den nye jorden og steinen jeg hadde lagt oppå for å holde ville dyr unna, fant på en eller annen måte veien inn i øyekroken på meg. Og hjertet sank i brystet. Da jeg var tilbake i huset igjen og stod og rotet opp i glørne, savnet jeg ham for første gang, og savnet var som et hammerslag mot hjertet, det forferdelige øyeblikk da det går opp for deg hva borte virkelig betyr. Det betyr at ingen ser hvordan du lever, hva du gjør.
Og sammen med trisheten var det noe annet som smøg seg inn døren, et snev av noe annet, mener jeg. Det må ha kommet fra vedstabelen eller stormet inn fra skogen, for jeg hadde aldri følt noe slikt før. »

Julius sørger dypt over tapet av vennen sin. Og han får en rastløshet over seg.

Det er en rørende historie som blir fortalt, i all sin forferdelighet. Den er vakkert skrevet, selv om handlingen utvikler seg til å bli ganske grotesk. Den handler om ensomhet, om sorg og tap, om kjærlighet, hat og hevn. Om litteratur, og da spesielt Shakespeare. Og den handler om det å ta noen fatale valg.

«Jeg har lenge ment at livet ender ved graven, og hvis jeg ikke hadde trodd det, kunne jeg kanskje latt drapet på Hobbes passere og tillegge det en viss betydning i en større fortelling. Man han var en stein, han var stillere enn en stein, for selv en stein beveger seg før eller senere, sparket av en støvelsnute eller flyttet på av vær og vind eller et bildekk, og han lå omsluttet av leirjord seks meter fra huset og hørte ingenting, så ingenting, smakte ingenting, hadde ingenting i seg. De seks meterne kunne like gjerne vært universet, det gjorde ingen forskjell for han eller meg. Og det at han var død, skyldtes åpenbart en eller annen ergrelse, en krenkelse som var modnet gjennom mange år.
Jeg aktet ikke la det passere.»

Boken er blitt kalt en blanding av hardkokt thriller, psykologisk roman og utsøkt poesi.  Den er i hvert fall ganske ulik andre bøker jeg har lest, så vil du ha noe litt utenom det helt vanlige så les denne!

Solfrid Braastad, Gjøvik bibliotek og litteraturhus

The Giver av Lois Lowry

The Giver (på norsk Den utvalgte) av Lois Lowry er en dystopisk roman utgitt i 1993, og er den første boken i The Giver-kvartetten. Boka ble filmatisert i 2014, etter nærmere 20 års bearbeidelse, med blant annet Jeff Bridges og Meryl Streep i rollene.

Boka vant Newbery-medaljen i 1994, og er en av bøkene som har blitt forespurt fjernet fra amerikanske bibliotek av religiøse grupper, i likhet med blant andre Harry Potter-bøkene. Boken er mye brukt som skolepensum på ungdomstrinnet i USA.

Boka omhandler Jonas på 11, handlingen satt i fjern fremtid etter at vår egen måte å leve på har blitt dømt mislykket. Han bor i et samfunn som har valgt Sameness –likhetsforordningen. Samfunnet er klimaregulert for et mest effektivt samfunn og kontrollert produksjon av mat. Alt er i grunn kontrollert.

Familieenheter består av mor, far, en sønn og en datter. Mat blir tilsendt, og er nøye målt for korrekt mengde kalorier ut ifra personlig størrelse. Barna fødes av birthmothers, og blir delt ut etter søknad ved ett års alder. Ved seremonier som holdes hver desember får barna nye "oppgraderinger". Dette pågår frem til tolv da får de tildelt arbeidsplassering etter personlighet og egnethet. Barna forlater etterhvert familieenheten og kan søke om å få egne partnere og familieenheter. Foreldrene flyttes til huset for Barnløse Voksne, og deretter til Huset for gamle.

Selve valget er fjernet fra livene deres. Har man valg, har man også sjansen for at man velger feil.
Boken starter i forløpet av årets seremoni. Jonas blir straks en Tolver, og skal tildeles arbeidsplassering. Han får en enestående jobb, han blir utpekt som den neste Receiver – minnemottager. Det finnes bare én. Den sittende Mottageren skal overføre sine minner, hele verdens minner fra alle tider, over til den kommende Mottageren. Videre skal Mottageren stå til disposisjon for Eldsterådet i fall de står ovenfor noe ikke har opplevd før, da skal Mottageren bruke av minnene sine fra gammelt av, og gi råd.

Minnene Jonas får tilført gir ham naturligvis et annet syn på den verdenen han lever i. Samtidig bruker han ikke lenger medisiner, som alle er pålagt å ta. Dermed blir ikke lenger følelsene hans undertrykket. Han kjenner sorg, kjærlighet, glede for første gang i sitt liv.
Han blir sterkt knyttet til nybarnet faren jobber med for tiden. Gabriel skulle vanligvis ha blitt erklært uskikket og befridd, men har fått en sjanse til. Han bor derfor i familieenheten til Jonas for å få mer omsorg om natten. Ved seremonien neste år blir det bestemt om han skal befries eller få tildelt en familieenhet.

Det er innlysende at det her vil komme til å skje et oppgjør.

Hvorfor likte jeg boka? Jeg synes naturligvis det er bra når bøker er så godt gjennomtenkt og planlagt. Jeg ble fascinert av måten samfunnet fungerte, at klesplagg og hårfrisyrer brukes som en måte å utvikle ferdigheter på:

«The little girl nodded and looked down at herself, at the jacket with its row of large buttons that designated her as a Seven. Fours, Fives and Sixes all wore jackets that fastened down the back so that they would have to help each other dress and would learn interdependence.
The front-buttoned jacket was the first sign of independence, the very first visible symbol of growing up. »(fra kap. 6)

Jeg følte at jeg virkelig kunne la denne boka sluke meg fullstendig, og det er lenge siden jeg sist har hatt denne gleden over å fortsette med en bok. Jeg lengtet å vite hvordan det gikk med Jonas og Gabe, og la alt annet til side for å lese ferdig.
Boka skal fungere som frittstående, men jeg følte at slutten kom altfor brått og var altfor "enkel" til at jeg hadde følt meg tilfredsstilt dersom det endte der. Heldigvis er det altså tre bøker til i kvartetten, men det er kun eneren som er oversatt til norsk.

Den norske tittelen, Den utvalgte, finnes ikke lenger i salg som jeg kan se, og vi har den ikke lenger i vårt bibliotek. Det er mulig å lese boka gjennom Nasjonalbibliotekets Bokhylla . Jeg har tatt kontakt med forlaget som har rettighetene, forhåpentligvis kan den lånes på norsk snart. Vi har alle fire titler på engelsk.

Bok to, som er en frittstående oppfølger av The Giver, heter Gathering blue. Tilsynelatende et helt annet sted, med helt annen historie, mytologi og samfunn. I bok tre, Messenger, knyttes verdenene sammen, og det hele konkluderes i Son.

June Solberg, Gjøvik bibliotek og litteraturhus

For en enda mer utfyllende anmeldelse med bilder og flere sitater, se Popkult sine sider.

Harpesang av Levi henriksen

Plateprodusent Jim Gystad er i Kongsvinger kirke for å være fadder i en barnedåp. Jim er bakfull og i sterk tvil om han skal greie å gjennomføre sine plikter som fadder, men han blir heldigvis redda av himmelsk sang fra noen benkerader lenger bak i kirka. Det han hører er stemmene til de tre syngende søsknene Thorsen – den lokale søskentrioen som i sin tid turnerte i Amerika. Jim blir besatt av tanken på å spille inn en plate med søskentrioen. Det er bare et lite problem – søsknene Thorsen er alle over 80 år og de har helt sluttet å opptre offentlig.

Levi Henriksen skriver troverdig om miljøer han kjenner godt i denne boka; om bygda, musikkmiljøet og pinsebevegelsen. I tillegg skaper han minneverdige karakterer jeg som leser bryr meg om. Alt i alt er Harpesang en fortelling som det er godt å være i.

Hanne Blien, Gjøvik bibliotek og litteraturhus

Happy Sally av Sara Stridsberg

« Jeg mater deg med bananer, brus og peppermyntedrops, det søte skal fjerne den sterke saltsmaken. Lenge av gangen henger jeg over kanten og teller svømmetakene. Målet er 56 armtak per minutt. Dine akkurat nå: 49. Kanalen er helt stålblank, skyene henger tunge deroppe.
- Skal jeg fortelle deg noe? Spør jeg. Du svarer ikke.
- La henne være, sier Viktor, du kan fortelle det til meg i stedet.   Det begynner å bli mørkt og månen har kommet opp ved horisonten. H har sovnet. Viktor måler strømmene.
- Tror du det blir medstrøms snart? Stemmen høres fremmed ut.
- Ikke ennå. Du må holde ut en stund til.»

Ellen forsøker å gjenta bragden etter Sally Bauer, som i 1939 klarte å svømme over den engelske kanal på femten timer og tjueto minutter. Familien deler Ellens drømmer og er med på ferden. I følgebåten på vei over Kanalen passer datteren på lillebroren og mater den svømmende moren fra båtripen. Mange år etter det igjen går den voksne datteren opp igjen fotsporene etter sine heroiske formødre da hun oppsøker den vesle engelske kanalbyen hvor de kom i land.

Romanen er en fantasi over finske Sally Bauers liv. Om uvanlige kvinner for sin tid. Om å forfølge sine drømmer, å være besatt av ideer og prestasjoner. Om å satse alt og hva det krever av ofre. Om barnas og familiens rolle sett gjennom barns øyne, mye om det, var prisen for høy? Oppbyggingen av romanen, språket og gjennomføringen er original og strålende god.

Happy Sally er den prisbelønte svenske forfatter, damatiker og feminist Sara Stridsbergs første roman, som nå er kommet på norsk.

Rannveig Petersen, Gjøvik bibliotek og Litteraturhus

En jente og en gutt av Morten Brask

Den mannlige hovedpersonen står på en klinikk med pornoblad og en liten plastkopp, og alt han vil, er å rømme vekk fra hele stedet. Kjæresten vil ha barn – nå – hvis ikke går hun. Etter prøverørsbefruktning blir hun gravid med tvillinger. De blir bare 12 dager gamle. Parforholdet tåler ikke belastningen da barna dør, og forholdet ryker.

Forfatteren skriver om hvordan han føler seg fullstendig overflødig under den dramatiske fødselen og etterpå. Man hører ikke så mye om menns sorg. Men menn sørger jo like mye som kvinner. Det er et tema som gjør inntrykk. Andre menn har takket forfatteren og fortalt at kjæresten nærmest tvang dem til å lese boka. Ekskjæresten, som har fått navnet Maya i boka, var den første Brask sendte det selvbiografiske manuset til.

Den danske forfatteren sier han har Karl Ove Knausgård og Tomas Espedal som forbilder, og at han har tenkt mye på om det kan skade andre å skrive om dem. Men at han måtte jobbe seg ut av opplevelsen og sorgen, som forandret livet hans. Han skriver om store følelser på en nøktern og grei måte.  Dette er den første boka av Morten Brask som er oversatt til norsk.

Rannveig Petersen, Gjøvik bibliotek og litteraturhus

Bursdagsgaven av Sue Monk Kidd

Den amerikanske forfatteren Sue Monk Kidd, best kjent for Bienes hemmelige liv, har skrevet en spennende og interessant biografisk roman om en av verdens første feminister og slavemotstandere. Sara Grimké ble født i Charleston, South Carolina, i 1799. Hun er ganske så ukjent, men er likevel frontkjemperen som brøytet vei for Harriet Beecher Stowe og andre senere slavemotstandere og feminister. Uten henne ville Onkel Toms Hytte kanskje aldri vært skrevet.

I romanen følger vi den velstående Sara og slavepiken Hetty i deres kamp for et verdig liv i frihet. Begge sloss mot undertrykkelse, som kvinner og som slave.

4 år gammel blir Sara vitne til at en av husets slaver piskes. Den traumatiske opplevelsen glemmer hun aldri. Hun er ikke gammel før hun bestemmer seg for å studere jus, noe som er uhørt for en kvinne. Sara leser farens lovbøker i smug inntil det blir oppdaget, og hun straffes med totalt leseforbud. På 11 årsdagen får hun sin beste venninne, slavepiken Hetty, som personlig slave. Sara nekter å ta imot bursdagsgaven. Protesten er nytteløs, og Sara lister seg ned til sin fars kontor. Der skriver hun et frihetsbrev til Hetty. Det nytter naturligvis heller ikke, og Sara bestemmer seg for å lære Hetty å lese, noe som er både farlig og forbudt. Ingen slaver får lære lesekunsten. De kan komme til å lese aviser, og slaver som leser aviser, kan bli opprørske. Undervisningen går bra en stund, men når det til slutt oppdages, får Hetty smake pisken.

Vi følger Sara og Hettys kamp for et verdig liv gjennom 35 år. Dette er en sterk sørstatsroman om behovet for frihet, og hva vår egen frihet har kostet de som kom før oss.

«Sue Monk Kidd har skrevet en bok som vil endre måten vi snakker på. Det er ikke mulig å lese denne boken uten å tenke nytt om kvinners status og alle de glemte heltinnene som spilte en rolle for å ta oss dit vi er i dag.»  Oprah Winfrey

Magnhild Lundh, Gjøvik bibliotek og litteraturhus

Svart daggry av Cilla og Rolf Børjlind

Et barn blir funnet myrdet i Skåne og Olivia Rönning blir satt på saken. Noen dager senere begås et nytt mord rett utenfor Stockholm. Da det har klare paralleller til drapet i Skåne kobles Mette Olsäter i Rikskrim inn.

Samtidig  jobber Tom Stilton med et uoppklart mord på en tidligere luksusprostituert, og da et DNA-spor knytter sakene sammen, får det hele en uventet vending.

Sporene går i retning høyreekstreme miljøer. Miljøer som ikke skyr noen midler i kampen for det de tror på. Det er skremmende og det er spennende.Vi har å gjøre med folk som ser på Anders Behring Breivik som en helt. Altså en oppdatert, aktuell og uhyggelig tematikk.

De to forfatterne skriver bra, språket er lettfattelig og plottet er ganske så intelligent utformet. Trådene er mange, men de knyttes smart sammen til slutt.

Det jeg likte så godt med de to første bøkene, i tillegg til den spennende historien, var hovedpersonene. De er så lette å føle med.Vi får komme tett innpå, og lærer dem å kjenne med deres svake og sterke sider. De har en engasjerende forhistorie, og samspillet og utviklingen dem imellom er det som gjør en god kriminalhistorie ekstra bra.

Dette er tredje bok om Olivia Rönning, Tom Stilton og Mette Olsäter. Jeg vil anbefale å lese bøkene i rekkefølge for å forstå både mennesker og bakteppe litt bedre.

God bok!

Solfrid Braastad, Gjøvik bibliotek og litteraturhus

Billie av Anna Gavalda

Franske Anna Gavalda har blitt en internasjonal suksessforfatter som nok er mest kjent for romanen Saman er ein mindre aleine fra 2005.

I den nye boka Billie fortsetter hun med det samme temaet. Man står så mye sterkere når man står sammen! I denne romanen er det altså ungjenta Billie, oppkalt etter Michael Jacksons sang Billie Jean, og vennen Franck som står sammen. Begge to er utskudd på hvert sitt vis. Billie vokser opp i en nedslitt campingvogn med en voldelig far og en alkoholisert stemor, mens Franck er den pinglete, homofile overklassegutten som heller ikke passer inn.

Det er en sår historie som fortelles her om to unge som har hatt en vanskelig oppvekst, men det er også mange innslag av svart humor og latter. Jeg tror jeg vil karakterisere boka som en feelgood underholdningsroman. Dette er nok ikke Anna Gavaldas beste bok, og slutten er kanskje litt lettvin. Men likevel, Billie er en fin «krype under teppet i sofaen og kose seg» bok.

Hanne Blien, Gjøvik bibliotek og litteraturhus

Jeg har et teppe i tusen farger av Anne B. Ragde

Boka om mor. 

Under fullt navn skriver Anne B. Ragde historien om sin danske mor, Birte Birkefeldt Ragde, som døde for et par år siden. Den siste tida levde moren på sykehjem i Oslo. Anne tilbrakte denne tiden sammen med henne, og anla faktisk sak mot Oslo kommune etter morens død. Så eldreomsorg er et viktig tema i boka.

Mens Anne og moren snakker om gamle dager, bestemmer Anne seg for å skrive om hvordan det var å vokse opp med alenemor og lillesøster i en bygård i Trondhjem på 1960-tallet. Moren var en fargerik person, i likhet med sin datter forfatteren. 

-Jeg hadde aldri blitt forfatter uten mor, sier Ragde. Moren leste tre bøker i uka, på engelsk også. Hun arbeidet som skiftarbeider på en fabrikk, men burde hatt utdannelse. I stedet var hun husmor med stor H, skjebnen til 50-60-tallskvinnene, lagde mat, sydde. Utedoen ble pyntet med blomster. Vaskemaskin eide hun aldri. Etter at hun barna var ute av redet, var det hennes tur, mente hun, og flyttet til Oslo. 

Det er et mangefasettert morsportrett Ragde byr på, malt med bred penselføring, store linjer, men også nyansert. Ingen bitterhet over eventuell mangel på nærhet, men stor forståelse for moren, som selv hadde en nærmest traumatisk oppvekst, en hyllest til en god nok mor! 

Les Arsenikktårnet også, om tre generasjoner kvinner, Anne B. Ragde, hennes mor og mormor; bøkene henger sammen.

Rannveig Petersen, Gjøvik bibliotek og litteraturhus

Ingenting av Janne Teller

«Det er ingenting som betyr noe,» sa han. «Det har jeg visst lenge. Så det er ingen vits i å gjøre noe. Det har jeg nettopp funnet ut.» Helt rolig bøyde han seg ned og pakket de sakene han nettopp hadde tatt fram, tilbake i sekken sin. Han nikket adjø med likegyldig mine og forlot klasserommet uten å lukke døra etter seg.

Er det noe som betyr noe i verden? Pierre Anthon synes ikke det. Resten av klassen er uenig og begynner å ofre ting de er glad i for å overbevise ham at han tar feil. Dette er en kort, lettlest, viktig og fin bok. Viktig fordi den får leseren til å tenke igjennom meningen med livet. Fin fordi hodet og hjertet husker den lenge!

Kristin Aldo, Gjøvik bibliotek og litteraturhus

Blood wounds av Susan Beth Pfeffer

Willa Coffey er 16 år gammel, og på utsiden ser det ut til at hun lever et perfekt liv. Hun har en flott familie, har en oppmerksom mor, en god stefar og populære stesøstre, og alle kommer godt overens og er glade i hverandre.

Under overflaten er det en økonomisk skeivfordeling som preger Willa. Stesøstrene har nemlig en rik mor, og de reiser verden rundt og får alt de peker på. Willa har riktignok masse mat på bordet, og bor i et flott hus, men hun blir bedt om aldri å klage over alt hun ikke får utenom det mest nødvendige, hvor urettferdig det enn oppleves. Ingenting må forstyrre familieidyllen.

En vakker dag ødelegges idyllen. Willas biologiske far, som hun ikke har sett eller hørt fra siden hun var fire år, myrder sin nåværende kone og barna deres. Nyheten om drapet smøres utover alle medier, og Willa og hennes nye familie må gå i dekning. Vitner forteller at Willas far er på vei mot dem, og teorien er at faren også planlegger å drepe Willa og moren.

Heldigvis klarer politiet å nå frem til familien i tide, men selv om Willa og moren ikke blir skadet av faren, preges familien av hendelsen, og gamle sår rives opp.

Willa insisterer på å dra til den lille byen hvor moren vokste opp, for å delta i halvsøstrenes begravelse. I løpet av turen lærer Willa den smertefulle sannheten om sine foreldres ekteskap, og hemmelighetene rundt hvorfor moren forlot ham. Alt som til nå har vært nedgravd og tiet i hjel, kommer til overflaten.

Historien omhandler både selvskading, drap og mishandling, fortalt på en ærlig og realistisk måte. Noen vil kjenne seg igjen i familiedynamikken med halv- og stesøsken, og utfordringene det fører med seg. Historien sluker deg, først sitter du på nåler før Willas far blir funnet, deretter når Willa avslører alle hemmelighetene livet hennes har bestått av. Dette er en historie som vil sitte igjen i sjelen lenge.

June Solberg, Gjøvik bibliotek og litteraturhus